Håkon Müller - En blogg med fokus på selvhjelp, personlig utvikling og psykologiske teorier
Hjem Enneagrammet Myers Briggs Om meg Add Kontakt

0

 

Når livet blir for mye, og jeg føler jeg mister meg selv i hverdagens forventinger, hvor min eget ønske om privatliv ikke blir møtt, ønsker jeg bare å forsvinne for meg selv i min indre verden. Da skrur av telefonen, nekter å gå ut døren og vil ikke snakke med noen. Raskt tar jeg på meg min egen komfortable forkledning av den isolerte filosofen som kun ønsker å reflektere over min egen eksistens og meningen med livet. Mørke tanker av melankoli sprer seg over sinnet mitt som en mørk sky av bisarre visjoner av symboler som kommer opp fra underbevisstheten. Manisk prøver jeg å uttrykke mine egen sjels oppdagelser gjennom kreative begivenheter, men klarer til min store skuffelse ikke å sette ord på det jeg opplever. Sakte men sikkert blir jeg dratt ned i dypet av mine egne negative føellser, som jeg både prøver å flykte fra samtidig som jeg føler meg fristet til å utforske det nærmere, å komme til roten av årsaken. Alt mister farge og blir grått rundt meg. Verken sang eller tekst kan uttrykke dybden av smerte og lengsel jeg føler. Bisarre ideer dukker opp i sinnet mitt og drar meg på en reise i mine egne uutforskede sider, de mørke og skjulte rommene i min egen bevissthet. Plutselig vil jeg kun kle meg med svart, høre på dyster musikk og se groteske filmer for å dekke min egen tiltrekning etter det spesielle, det mystiske og det ukonvensjonelle. Det føles som hjemme, å lurke rundt i mørket. Mørket har aldri skremt meg, men har derimot en tiltrekkende kraft på meg. Jeg har alltid likt lange joggeturer langs mørke skoger, fordi det føles som direkte refleksjon av min egne mørkere aspekter, det ubevisste og skjulte.

Måneder kan gå, hvor jeg ikke ønsker å være produktiv, men bare la underbevisstheten min slippe seg løs med symboler og beskjeder som jeg kan tolke som jeg selv vil. Jeg vil kun bruke tiden min i skyggene, og kommer så frem etter jeg har skvist hver dråpe av emosjonell juice som jeg transformerer til ord. Tanken på å ha en jeg kan dele funnene mine med har alltid vært tiltrekkende. En soulmate. Frykten min har likevel alltid vært at folk skal bli så frastøtt når jeg begynner å dele min eksentriske ideer og dype føelser at jeg likevel føler meg skamfull over dem. Spiritualitet har alltid vært en del av meg, og jeg har gjort det som en personlig oppdrag å integrere alle mine ubevisste aspekter inn i bevisstheten, både hos meg selv og andre. Mennesker som har store skygger og som er lite bevisste, har derfor en ekstrem tiltrekningskraft på meg. Jeg ønsker å finne ut deres mørkeste hemmeligheter og kaste lys på dem med min empati. De mest intense stundene mine i mitt liv har vært med fulle folk som åpner seg til meg en etter en, med sine dypeste problemer kastet over skulderen min. Hjertet mitt er fylt av grusomme hemmeligheter andre personer har fortalt meg, som på mange måter bekrefter teorien min om at de fleste mennesker liker metaforisk sett å sove med lampen på om natten for å unngå å måtte håndtere sine egne demoner. Sjeldent opplever jeg at andre folk forteller om sine problemer annet enn når djevlene i deres psyke svømmer til overflaten i alkoholisert tilstand. Det å måtte være på den mottakende ende av smerte er både en gave og en forbannelse. En gave i den forstand at jeg har muligheten til å gi empati og forståelse, en forbannelse i og med at jeg i ny og ne trekker meg unna i lengre tidsperioder for å reflektere over det jeg har blitt fortalt.

Flere ganger har jeg vært på grensen til å gi opp håpet for menneskeheten, mye fordi måten jeg selv har måtte oppleve ubevisste menneskers motivasjoner prøve å ødelegge meg selv og andre. Selv har jeg mange aspekter av min egen psyke jeg fortsatt må integrer, blant annet min eget konstante behov for å isolere meg selv for å så gjenoppstå. Kanskje virker det spesielt å holde på på denne måten, men det har vært min egen form for forsvarsmekanisme for å ikke føle meg overveldet emosjonelt. Selv om jeg på mange måter har mestret kunsten i å intellektualisere mine egne følelser, har jeg fortsatt perioder hvor min egen disidentifikasjon med mine egne følelser begynner å manifestere seg selv som fysiske symptomer som utbrenthet og andre kroppslige plager. Selv om jeg ofte klarer å holde de fysiske symptomene i sjakk ved trening og sunt kosthold, kommer det stadig vekk gjennom sprekkene i form av mareritt. De verste drømmene mine inneholder groteske scener, hvor jeg ser de som har delt hemmelighetene sine ligge døde, spredt utover gravplasser. Andre drømmer inneholder falske folk som later som de er hyggelig mot meg, som jeg innerst inne vet ikke har gode intensjoner, jage meg, tildekket av blod fra sine tidligere ofre. Mine mareritt tvinger meg på den positive siden til å stå ansikt til ansikt med mine egen underbevissthet. Likevel våkner jeg derimot opp i kaldsvette og føler meg fysisk utmattet i så stor grad at jeg føler meg syk. Drastiske forandringer tar sted i min egen psyke når jeg velger å lyse opp de mørke dalene av smerte som jeg blir tvunget til å gå igjennom med en lommelykt som lyser opp de monstrene som befinner seg der.

  • 0


     

    Søndager er for meg den desidert verste dagen i hele uken. Ikke bare fordi jeg må komme meg over den drepende trøttheten gårsdagens festligheter har bydd på, men fordi det er en dag jeg blir kastet inn i en spiral av endeløse spørsmål som surrer oppe i hodet mitt. Hva er meningen med livet? Tanken på å hoppe på enda en uke i samfunnets kappløp, hvor det eneste vi allerede da ser frem til neste helg, er deprimerende. Hvor er vi på vei egentlig? Lever vi i kontakt med våres egne ønsker, eller spiller vi bare som i en funksjon i den store samfunnsmaskinen? Når stopper vi egentlig for å lukte på blomstene? Når jeg ser utover alle som passerer gaten, ser jeg hvor like vi faktisk er på et fundamentalt nivå. Når jeg ser inn i øynene til folk jeg går forbi, ser jeg desperasjon, apati og frykt. Av og til virker det nesten bedre og unngå å se inn i andres øyner, slik at jeg slipper å bli møtt av den emosjonelle dødheten som stikker meg som en kniv i hjertet. Kanskje det beste hadde vært og bare latt meg selv plugge av selv, å fortrenge følelsene mine i et håp om å slippe å være på den mottagende ende av andres smerte. Men verdi har det at jeg prøver å finne sannhet og dele mine perspektiv, hvis ikke folk er villig til å våkne opp? Kanskje jeg er pretensiøs og narsissistisk siden jeg tror at jeg i det hele tatt har noe spesielt å tilby denne verden, men jeg tror likevel at jeg har noe unikt å dele.

    Som den idealisten jeg er, har jeg mange visjoner om hvordan jeg ønsker at samfunnet skal være. Mitt ønske er å realisere mine egne idealistiske visjoner om en verden hvor de negative og positive aspektene av tilværelsene blir integrert i en helhet. En verden vi lever i harmoni, får muligheten til å utvikle oss til å bli den beste versjonen av oss selv, et samfunn hvor vi alle skinner på våres egen måte. Men hva skulle vi egentlig gjort uten motgang i livet? Hvem ville jeg vært hvis jeg ikke hadde måtte møtt på vanskelige tider, hadde jeg vært det individet jeg er i dag? Er ikke det litt positivt, den kontrasten den negativiteten det gir oss, hvor den kaster oss som en katapult i retningen av våres egen lykke? Så hvis jeg har følt mest på følelsen av verdiløshet, vil det gjøre at jeg resten av livet vil prøve å oppnå en følelse av å føle meg verdifull - og kanskje andre til og med mennesker? Er dette kanskje det som også er årsaken til at jeg er en idealist i utganspunktet? Kanskje er det bare menneskets ego som prøver å finne måter å betrygge ens egen eksistens ved å legge ekstra verdi på de få årene vi har på jorden. For vi har jo faktisk bare, hvis vi er heldig, rundt åtti-nitti år på denne jorden. Tanken på å bruke opp de årene jeg har på jorden på å leve et middelmådig liv uten å utforske ethvert hjørne av min egen nysgjerrighet, ta sjanser, bygge på talentene mine og realisere drømmene mine er enda større frykt enn døden selv.

    Selv har jeg aldri skjønt når folk sier til meg at de mener at det er kun en riktig vei å gå. For meg ser jeg potensialene mine som et kaleidoskop av mulige veier å gå. Det er tusenvis av veier jeg kan ende opp, ikke bare én. Hvis jeg hadde sagt at jeg ikke kjente på angsten av min egen usikkerhet, av mine egne indre stemmer som hver og en virker like fristende, ville jeg løyet. Ikke nok med at man skal ha indre stemmer som skriker etter din oppmerksomhet, så skal man sortere ut andre menneskers ulike perspektiv om hva som er best for deg. Av og til frister det nesten å pakke sakene mine, ta med det jeg har av penger, forlate det livet jeg lever, utforske verden og starte alt på nytt igjen. Flere ganger dagdrømmer jeg om å bare la universet ta meg i mot med åpne armer og ikke lenger være bundet ned av samfunnets forventninger. Måten vi stadig vekk må bruke tid på ting som ikke bygger på våre styrker, men svakheter, gjør vi er stresset, deprimerte og utmattede. Det er bare et spørsmål om tid før majoriteten av folket blir så utbrente at hele samfunnet kollapser på seg selv. Vi blir fortalt at vi er late, ukonsentrerte og egoistiske. Sannheten er jo bare at andelen utbrente er større enn noen gang, fordi vi prøver å presse oss inn i et puslespill hvor vi ikke er den riktige brikken. Vi vet ikke hva vil vil.

    Når vi var barn, fikk vi lov til å fargelegge utenfor linjene. Nå blir vi forventet at vi skal fargelegge innenfor - siden det er det logiske. Vi tror at vihar muligheten til å velge fritt, men sannheten er at vi egentlig ikke er fri i det hele tatt. Selvstendig tenking er noe som kun har blitt et utsagn, men som i realiteten sjeldent blir praktisert. Følelser, som har som funksjon å fortelle oss hva som er rett og galt, moralsk og umoralsk, hva vi liker/ikke liker, har har blitt den største fienden til mennesket. Vi nummer de vekk med ulike usunne forsvarsmekanismer som fungerer som olje for den maskinen vi har blitt. Mange ikke vet hva vi egentlig vil lenger, siden vi har fortalt at vi ikke må svømme mot stimen, er vi ekstremt mottakelige for påvirkning. Så da er det bare spørsmål om det som virker mest autoritært, det som har størst inntrykk og som virker mest solid, som vil vinne. Siden påvirkning i stor grad er underbevisst, tror vi at vi velger fritt. Men sannheten er jo bare det at vi er styrt av medier, skolen, religion, politikk, organisasjoner etc. Det er jo ikke noe i veien å søke trygghet i noe, men når man slutter å stille spørsmål ved å være kritiske ovenfor det som blir presentert foran oss, lever vi et liv i ignoranse. Den sanne friheten kommer når vi lar oss selv slutte å være styrt som marionetter av statsmaktens enorme påvirkningskraft, tar tilbake våres egen identitet og plugger oss av igjen så vi kan plugge oss på det virkelige liv.

  • 2

     

    Hva er jungian typologi?

    Psykologen Carl Jung mente også at vi mennesker hadde to mentale funksjoner som vi bruker for å evaluere informasjon eller ta avgjørelser. Disse to måtene å bedømme informasjon kaller man tenkning eller følelse. Ved bruken av disse forskjellige funksjonene, mente Jung at vi er predisponert for hvilken av funksjonene vi velger å bruke mest av energien vår på. Dette gjør man med at man for eksempel velger å bruke en av persepsjonfunksjonene sansing eller Intuisjon foran våres bedømmelsefunksjoner følelse og tenkning, eller vi velger å bruke våre bedømmelsefunksjoner følelse eller tenkning over våre persepsjonsfunksjoner. Jung observerte så at bruken av "ekstraversjon" og introversjon" alltid var i korrelasjon med enten persepsjonsfunksjonene Intuisjon og Sansing eller bedømmelsesfunksjonen følelse eller tenkning. De fire funksjonene sansing, intuisjon, tenkning og følelseble kombinert sammen og laget de 8 funksjonene. Dette er de åtte mentale funksjonene som vi bruker for å tilpasse oss verden.

    Jung var den første psykoanalytikeren som ønsket en treningsform for psykoanalytikere og en veiledning gjennom hele karrieren. Videre derifra utarbeidet han en form for typelære hvor han delte mennesker inn i to forskjellige typer: ekstroverte og introverte. Her beskrev han også om menneskets fire faser som han delte inn i de fire funksjonene: tanke eller følelse, intuisjon eller sansing. Jung mente at alle mennesker hadde en funksjon de fungerte på best, noe som igjen fører til at de andre funksjonene blir underbevisst eller mindre dominerende i en persons personlighet. Ekstraversjon - energien våres beveger seg mot andre mennesker, steder og ting: verden utenfor oss selv Introversjon - energien våres beveger seg mot våres indre verden, våre tanker og ideer: verden inni oss. Utover dette mente han at det ikke var nok med å kun kategorisere mennesker utifra ekstraversjon eller introversjon, og han identifiserte derfor to nye former for å ta inn informasjon (persipere) på. De to måtene mennesker persiperte på kalte han Sansing eller Intuisjon Sansing persepsjon - prosessen å ta inn konkrete data gjennom våre 5 sanser Intuitiv persepsjon - prosessen vi bruker for å for å lage forbindelser og indre meninger.

     

    De 8 kognitive funksjonene

    https://possibilitywarrior.files.wordpress.com/2015/08/8fnctbl1.jpg

     

    Utadvendt sansing (Se): Utadvendt Sansing er funksjonen som handler om å være observant på hva som er i den ytre verden i en rik detalj. Det er funksjonen som står for å legge merke til relevante fakta og hendelser i et hav av data og erfaringer. Utadvendt sensasjon opererer når vi fritt uttrykker fysiske impulser og instinkter og en nytelse av spenningen i det nåværnde øyeblikket. Innadvendt sensasjon: Innadvendt sensasjon innebærer ofte en samling av data og informasjon, for å så bruke det som en kontrast til en senere situasjon. Et eksempel på innadvendt sensasjon er når vi ser noen som minner oss på noen andre.

    Utadvendt intuisjon (Ne): Utadvendt intuisjon handler om å legge merke til skjulte meninger og deretter tolke dem, ofte med en stor mengde av mulige tolkninger som kommer fra kun en idé eller tolkningen av hva noen andres oppførsel egentlig kommer av. Prosessen oppererer når man brainstormer, kommer opp med muligheter og bruker fantasien fritt for å komme opp med idéer.

    Innadvendt intuisjon (Ni): Innadvent intuisjon handler om en forståelse av det paradoksale og mostridende, som tar forståelsen til et helt nytt nivå. Ved hjelp av denne prosessen, kan vi ha øyeblikk når helt nye, uante erkjennelser kommer til oss, som en slags "Aha!" opplevelse.

    Utadvendt følelse (Fe): Utadvent følelse handler om et ønske om relasjon til andre personer og blir ofte uttrykt gjennom varme og medfølelse for andre mennesker. Ved bruken av denne prosessen, responderer vi i henhold til uttrykt og til og med undertrykte ønsker og behov til andre mennesker.

    Innadvendt føling (Fi): Innadvendt føling handler om følelser som er rettet innover. Som en kognetiv prosess fungerer den ofte som et filter for informasjon som samsvarer med det som er verdsatt, ønsket, eller som er verdt å tro på. Utadvendt tenkning (Te): Utadvendt tenkning handler om beredskapsplanlegging, planlegging og organisering av den ytre verden. Prosessen brukes når man skal organisere og administrere personer og ting for å fungere effektivt og produktivt.

    Innadvendt tenkning (Ti): Innadvendt tenkning handler om å finne akkurat det rette ordet for å tydelig uttrykke en idé konsist, direkte, og rett på sak. Man bruker prosessen når man tar ting og ideer fra hverandre for å finne ut hvordan de fungerer.

    På Jungiansk måte definerer vi typen vår utfra hvordan ved vår dominante funksjon, som er vår foretrukne mentale funksjon. For eksempel hvis vi foretrekker å bruke Utadvendt Sansing mer enn de andre syv mentale sansene våre, er Utatvendt Sansing våres vår dominerende funksjon og vi er da en Utadvendt Sansende Type. En Utadvendt Sansende Type foretrekker å leve livet i nuet, i stedet for å tenke på fortiden og fremtiden. De er følger som oftest godt med på hva som skjer her og nå, og de lurer ofte på hvorfor andre folk virker fjerne. Jung mente også at vi kan oppleve at energinivået våres minsker eller vi opplever utmattelse hvis vi bruker for mye av de mindre dominerende sansene våre for lenge. Jung gikk til og med så langt at han mente at det kunne være psykologisk skadelig for våres velvære hvis omgivelsene våres ikke støtter oss i bruken av våres dominerende funksjon.

    Myers Briggs

    Jungs teori om psykologiske typer inspirerte teorien til to amerikanske kvinner, Isabel Briggs Myers og hennes mor Katherine Cook Briggs. De ønsket å gjøre ideen om psykologiske typer til en lettere måte å bruke i det hverdagen. Dermed utviklet de Myers Briggs Typeindikatoren. Myers-Briggs type indikator er en type indikator som er et verktøy for å analysere hvilke funksjoner et menneske foretrekker å bruke. Den baserer seg på Carl Jung sin typologiske teori om at vi har 8 funksjoner vi bruker i ulik rekkefølge, men her har de brukt de 8 funksjonene til å skape 16 ulike personlighetstyper som alle inneholder fire bokstaver hver. Den største merkbare forskjellen fra Myers og Briggs ideer og Jungs idéer om de åtte kognitive funksjonene er konseptet deres om en fjerde bokstav kalt Dømming (J) eller Persepsjon (P). Sammen ble alle disse bokstavene til en type med fire bokstaver og som skapte 16 ulike personlighetstyper. Hvordan man finner ut av hvilken type man er gjør man på følgende måte:

    De 16 typene

    Måten Myers Briggs utformet de 16 personlighetstypene du ser under og gjorde det lettere for majoriteten å finne ut hvilken type de er, var at de valgte å bruke 4 bokstavkoder som hver står for preferanser.  Ved å velge en av de to prefereansene som blir presentert under, vil til slutt gi deg din type. Selv er jeg typen INFJ, noe som setter spikeren godt på hodet på hvordan jeg fungerer kognitivt. Siden jeg er INFJ, vil det si at jeg aktivt bruker 4 av de kogntive funksjonene i rekkefølge: innavdent intuisjon (primær), utadvendt følelse (sekundær), innadvendt tenking (tertiær) og til slutt utadvendt sensasjon (svak).

    1. http://66.media.tumblr.com/tumblr_m40ocqiyTe1qfb4xpo1_400.pngMentalt. Dette aspektet viser hvordan vi samhandler med andre mennesker: Introverte (I) mennesker foretrekker individuelle aktiviteter, tenker før de snakker, blir slitne av sosial interaksjon. Ekstroverte (E) mennesker foretrekker gruppeaktiviteter, tenker mens de snakker, får energi av sosial interaksjon.
    2. Energi. Det andre aspektet peker på hvordan vi opplever verden og bearbeider informasjon: Intuitive (N) mennesker er fantasifulle, stoler på sin intuisjon, er omgitt av ideer, fokuserer på hva som kan skje. Sansende/realistiske (S) mennesker er mer jordnære, stoler på sansene sine, er omgitt av praktiske ting, og fokuserer på det som har skjedd.
    3. Natur. Dette aspektet peker på hvordan vi tar avgjørelser og takler følelser: Mennesker som foretrekker Tenkning (T) er fornuftige, følger hodet sitt, fokuserer på objektivitet og rasjonalitet. Mennesker som foretrekker Følelse (F) er følsomme, følger hjertet sitt, fokuserer på harmoni og samarbeid.
    4. Taktikk. Dette aspektet reflekterer vår tilnærming til arbeid, planlegging og beslutningstaking: Mennesker som foretrekker Bedømmelse (J) er selvsikre, foretrekker klare regler og retningslinjer, ser på deadlines som hellig, ønsker å få ting gjort. Mennesker som foretrekker Persepsjon/oppfattelse (P) er flinke til å improvisere, foretrekker å holde mulighetene åpne, er avslappet i forhold til arbeid, søker frihet. Disse fire preferansene utgjør da den typen du er.

    Man kan også ta testen på 16personalities, hvor du blir spurt en rekke spørsmål ved å klikke her. Selv foretrekker jeg å bruke de 8 kognitive funksjonene, men det er ofte lettere i starten å identifisere typen sin ved å bruke preferanser som et utgangspunkt.

    ISTJ ESTJ
    ISFJ ESFJ
    ISTP ESTP
    ESFP ISFP
    ENTJ INTJ
    ENTP INTP
    ENFJ INFJ
    ENFP INFP

     

  • 1


     

    For noen dager siden kom jeg over en artikkel på Facebook som fikk meg til å stille meg selv et veldig viktig spørsmål: hva er det som forårsaker avhengighet? Artikkelen handlet om eldre personer på avrusning, hvor de tillot alkohol, som deres siste stasjon før døden inntreffer. Med andre ord så var dette eldre personer som var villig til å drikke seg selv til døde fordi de mente at det ikke var noe å gjøre med situasjonen uansett. Selvfølgelig klarte jo ikke jeg å holde tilbake igjen meningen min om hvordan dette er det mest idiotiske jeg noen gang har lest, og hvordan det er fullt mulig å hjelpe noen ut av en avhengighet med riktig behandlig. Da jeg skrev dette, fikk jeg veldig negativ respons tilbake igjen, hvor folk mente at de burde få lov til å drikke så mye de ville før de døde og at dette var en veldig god løsning. Det som irriterte meg mest meg var ikke det at folk var uenig med utsagnet mitt, men at alkohol blir assosiert med noe positivt, når det er et av de mest destruktive og avhengighetsskapende man kan ta inn kroppen, og at disse folkene trenger HJELP. Det er skremmende å se at så mange personer er enig at den beste måten å avslutte et liv på, er med inntak av alkohol, og at det ikke er noe å gjøre med dem som har kommet så langt uansett. Dette innlegget skal ikke primært handle om alkohol, men noen perspektiv jeg har om hvorfor avhengig i det hele tatt eksisterer og hvordan det er mulig å bli overkomme en avhengighet.

    På nettet fant jeg en definisjon som jeg mener oppsummerer godt hvordan avhengighet kan beskrives: "Det å stole, eller tilstanden eller kvaliteten av å være avhengige; avhengighet; selvtillit; tillit; hvile i sinnet på hva som anses tilstrekkelig støtte eller myndighet". Denne definisjonen forklarer hvordan avhengighet ikke er noe annet enn at man bruker den som om man skulle brukt støttehjul på en sykkel. På samme som et barn som ikke har lært å sykle som brått blir tatt fra støttehjulene på en sykkel uten god balanse, vil en person med avhengighet oppleve det samme uten det de er avhengig av. Det finnes jo selvføgellig mange andre forskjellige former for avhengighet, ikke bare alkohol. Man har for eksempel sex-avhengighet, treningsavhengighet, narkotikaavhengighet, pilleavhengighet, avhengighet til selvskading osv. Men det alle avhengighetene har til felles, er at de hjelper personer å føle seg bedre en kort tidsperiode. Ubehaget kan være både fysiologisk og psykologisk, men begge formene for smerte gjør at man blir motivert til å gå i den motsatte retningen av ubehag - det å føle seg tilfreds. Men som alt annet her i verden, så skjer ting på grunn av en årsak. Den underliggende årsaken til hvorfor man blir avhengig av noe, er den man må finne. Lite hjelper det å prøve å kutte ut noe cold-turkey, uten at man har prøvd å kvitte seg med årsaken til problemet, da vil motivasjonen kun komme tilbake igjen. Denne åpenbaringen jeg fikk når jeg skjønte at jeg var nødt til å gå inn for å finne hovedårsaken til avhengighetene jeg hadde. Det var en gullnøkkel for meg og har gjort at jeg i dag har funnet sunnere måter å håndtere ubehaget på.

    Som mennesker ønsker vi å føle oss vel, vi krever homøostase, som er et begrep brukt i psykologien for å forklare likevekt. Når vi for eksempel stresser, ønsker vi igjen å kvitte oss med stresset for å komme tilbake igjen til normalnivået. En usunn måte å håndtere denne situasjonen kan for eksempel være røyking. Når vi merker at røykingen er med på å kvitte oss med stresset, er sannsynligheten større at vi bruker denne substansen neste gang for å håndtere ubehaget som kommer med stress. Så ved mindre man fjerner stresset ved å ta seg bruk av sunnere måter å håndtere stresset, vil stresset fungere som en trigger for en som røyker. Stress er bare et eksempel på noe som motiverer oss til å involvere oss selv i en form for usunn aktivitet. Det er en grunn for at noen klarer å slutte umiddelbart med å røyke, men andre vil få tilbakefall hver gang de prøver. Selvfølgelig er det mange andre emosjonelle og fysiologiske årsaker som kan spille inn som en vesentlig motivasjonsfaktor for at man involverer seg selv i en usunn aktivitet, men alle sammen har til fellstrekk at man ønsker å føle seg bedre. Problemet når man bruker for eksempel narkotika eller andre substanser, er at hjernens belønningssystem (dopamin) vil måtte tilpasse seg de de nye nivåene stoffet gir hjernen. Dette forårsaker at man også vil føle seg 10 ganger verre når man ikke har stoffet i kroppen, fordi man har lavere dopaminnivå enn når man startet å bruke stoffet. Det gjør at folk trenger mer og mer av det samme stoffet, og i verste fall ender opp med å jage stoffet helt til de dør av det, slik som i artikkelen jeg nevnte i innledningen.

    I rundt 1960, ble det gjort et eksperiment hvor de satte en rotte i et bur med to vannflasker. I den ene flasken var det vann, og i den andre, heroin. Hver gang dette eksperimentet ble gjort, endte rotten opp med å bli avhengig av det vannet som inneholdt heroin, og endte opp død. I et senere eksperiment i 1980, oppdaget professoren Bruce Alexander noe merkelig med dette eksperimentet. Det han gjorde var at han puttet andre rotter i samme bur. Rottene som ble puttet i et bur sammen med andre rotter, var ikke interessert i det vannet med heroin, fordi de hadde et av de viktigste behovene sine oppfylt - behovet for tilhørlighet. Hvis zoomer ut og tar et metaperspektiv på dagens samfunn, er det ikke vanskelig å se hvor isolert vi faktisk er i forhold til hverandre. Mange, inkludert meg selv, kjenner stadig vekk på den isolasjonen som kommer av å være et såpass reservert samfunn som helst ønsker minst mulig sosial kontakt med hverandre utenfor vår egen lille sosiale omkrets. Men jeg skal ikke stoppe der. Det er faktisk fullt mulig å føle seg isolert, selv sammen med andre. Når vi fyller livet våres med sladder, hvilket vær det er i dag og en falsk fasade av teatralske følelser, er det ikke rart at man føler seg frakoblet fra de emosjonelle forbindelsene man på et fundumentalt nivå ønsker å oppnå med hverandre. Når vi mennesker opplever seperasjon fra andre, når vi føler at vi ikke har noen som forstår oss, som kan se oss, så blir en avhengighet ofte den eneste vennen mange av oss har.

    Det som er med avhengighet, er at den først er mental, også blir de fysisk. Derfor vil det å binde en skikkelig avhengig person fast i en stol, være direkte helseskadelig for dem og i verste fall dødelig. Dette gjør jo det også vanskelig å finne metoder for hvordan man skal hjelpe personen ut av det. Men som eksperimentene over viser, så er det viktigste en person som er avhengig kan ha - noen som er der for dem. Jeg tror de som faktisk klarer å komme seg ut av en seriøs avhengighet, eller mild for den saks skyld, har noen som kan holde hånden deres når de er på de laveste, når de føler at de har lyst til å et hull i en vegg. De trenger noen som kan fortelle dem at de er verdifull uansett hvordan de agerer. Det å legge skam på folk som er avhengig, vil kun legge ekstra smerte oppå de allerede smertefulle følelsene de prøver å unngå i søken etter å føle seg bra. Folk som er avhengig, har jo egentlig en veldig god intensjon - de ønsker jo bare å føle seg bedre. Siden det er menneskets rett å føle seg bra, er det jo egentlig en veldig bra ting at man ønsker å gå i retning av sin egen velvære og lykke. Problemet er bare det at de substansene som i starten gir deg behag, vil etter en viss tid være de som er kilden til elendighet og ubehag. Derfor er jeg veldig uenig i at det å fjerne avhengigheten for en person som er avhengig, ikke har noe effekt hvis man ikke gjør noe med motivasjonen for at personen ønsker å involvere seg i aktiviteten. Alle mennesker har mulighet til å kvitte seg med en avhengighet, det finnes alltid en vei, man må bare være villig til å gå den og finne de riktige løsningene.

  • 2

     

    For å gå rett på sak, vil jeg begynne å si at det å ikke stole på seg selv er noe av det mest smertefulle et menneske kan føle. For noen er dette et mindre problem enn andre, hvor de har mye tro på seg selv og deres evne til å ta riktige beslutninger, for andre er deres egen mangel på selvtillit noe som holder dem igjen fra å leve livet deres til det fulleste. Det å ha tro på seg selv er nok en av de mest essensielle egenskapene man må ha for å leve et liv som er i tråd med ens hjertes sanne ønske. Når man ikke er i kontakt med ens eget følelsesmessige kompass, har man heller ikke noe som kan fortelle deg hva som er det riktige valget basert på ens egen moraler, verdier og ønsker. Uansett hvor mye vi prøver å søke etter noe fast og stabilt utenfor oss selv, vil vi alltid føle en følelse av uro hvis vi ikke lærer oss å stole på våres egen dømmekraft og intuisjon. For meg selv så jeg hvordan livet mitt forandret seg drastisk når jeg stoppet å søke etter veiledning utenfor meg selv, og begynte å spørre meg selv hva jeg faktisk mente, følte og ville - jeg vendte oppmerksomheten min innover mot meg selv. Derfor ønsker jeg å dele dette innlegget med dere i et ønske om at dere som sliter med det å opparbeide selvtillit kan få litt innsikt i mine refleksjoner i tillegg til min vei for å finne meg selv igjen.

    Vi lever i en verden hvor mange har mistet kontakten med sin sanne natur, hvor vi i stor grad lever ute av takt med ens egets hjertes ønsker. Folk jobber på jobber de hater over hele sitt hjerte, men velger og ikke slutte fordi de føler de jobbe der. Andre som er født med en flott sangstemme og artistiske talenter velger å gi opp drømmen om å virkeliggjøre det fordi det er ?for risky?. Vi er besatt med å få bekreftelse, beundring og passe inn med folk rundt oss. Siden vi har gjort det en praksis å ignorere våres egne ønsker, lever vi også ute av takt med våres intensjon for å komme inn på denne jorden. Hver gang følelser kommer opp, ignorerer vi dem og dytter de bak i underbevisstheten våres fordi vi vet ikke hvilken funksjon de faktisk har. Problemet med dette, er at følelsene våres faktisk er der for å lede oss gjennom livet, som en veileder. De forteller oss hva vi liker og hva vi ikke liker, hva som vi har lidenskap for og det som tømmer oss for energi. Stadig vekk hører jeg folk som klager over at de ikke er fornøyd med livssituasjonen sin, men de velger å ikke gjøre noe med dem fordi de mener det er noe de må håndtere og det er ikke noe de kan gjøre med det. Denne måten å leve på er en perfekt oppskrift på smertefullt liv. Hvis vi ikke ønsker å gjøre noe, så har man alltid muligheten til å stoppe det man gjør. Det eneste man trenger å gjøre, er å snu oppmerksomheten sin inn mot seg selv og spørre seg selv hva man egentlig vil. For noen er dette vanskeligere enn andre, fordi deres hjertets ønsker har blitt så fortrengt og er dyttet så langt bak i underbevisstheten at det trengs en kraftig wake-up call for at de skal begynne å stille spørsmål og begynne å stille kritiske spørsmål til ens egen virkelighet.

    Sannheten er at jo mer man begynner å høre på ens egen følelser og intuisjon, jo mer lever man i takt med ens egen sanne ønsker. I samfunnet vårt har vi ofte hørt at man må jobbe hardt og slite for å oppnå noe. Dette mener jeg er en løgn. Hvis man elsker det man gjør, hvorfor skal det da være vanskelig å utføre det? Det eneste man trenger å gjøre hvis man har lidenskap og brenner for noe, er å rette oppmerksomheten sin mot det, men det vil føles uanstrengt fordi man føler seg bra når du gjør det. En av mine lidenskaper er for eksempel skriving. Når jeg skriver dette innlegget, føles det ikke tungt eller krevende. Det jeg opplever er det man kaller flyt, som er det man opplever når man gjør noe som kommer naturlig for en. Derfor har jeg bestemt meg for at dette er noe jeg skal bygge ferdighet rundt og noe jeg skal gjøre resten av livet. Tanken på å ligge døende på sykesengen hvor jeg angrende tenker at jeg har kastet bort livet mitt på å gjøre noe annet enn det jeg brenner for, er så mye verre enn den tvilen og de pessimistene jeg må møte når jeg realiserer drømmene mine. For sannheten er at jeg er en artist, jeg elsker å uttrykke meg selv gjennom tekst i tillegg til å se mine egne refleksjoner og erfaringer være en inspirasjon til andre mennesker. Det beste jeg vet er når folk leser innlegget mitt og føler seg truffet, at mine ord har berørt et annet persons hjerte. Når man følger sitt eget hjerte og gjør om dine egne talenter om til ferdigheter, vil universet åpne seg for deg og du vil transformere til å bli den personen du kom hit på jorden for å bli.

  • 3


     

    Dette innlegget kommer til å være det mest ærlige jeg noen gang har skrevet, mye fordi jeg har valgt å ikke sensurere eller holde tilbake det jeg tenker og føler. Lenge har jeg vurdert om jeg faktisk burde åpne meg selv på denne måten, men så tenkte jeg: hvis ikke jeg gjør det, hvem skal da gjøre det? Har ofte blitt fortalt hvordan jeg må være forsiktig med hva jeg skriver på grunn av hvordan det kan skade karriere og rykte. Men så spør jeg meg selv: hvor er ytringsfriheten i at man skal dekke over sannheten, hvor man kun viser deg selv fra en side som bare representerer halve sannheten? I dette innlegget skal jeg ta av mine rose-fargede briller, være dønn ærlig og snakke om temaer som er forbanna viktig at blir tatt opp. Det jeg skal ta opp her i innlegget er noe jeg selv har god kjennskap til, og som mange andre også har - det å selvskade og slite med spiseforstyrrelser. Siden vi lever i et samfunn som helst ønsker å smekke på et smil og skyve negative følelser under et teppe, tenker jeg at det å ta opp dette kan hjelpe dem som faktisk går gjennom dette akkurat nå, og dermed føle at de ikke er så alene. Selv er dette noe jeg for det meste har slitt med i fortiden, så er mitt ønske med dette innlegget hovedsakelig å gi håp til deg som trenger en person som forstår, for det gjør jeg, virkelig.

    Det hele begynte i 2011. Som en ung og usikker tenåring, i skapet, nylig blitt skilsmissebarn og nettopp begynt på ungdomsskolen, begynte ting å skjære seg kraftig for meg. På den tiden var det som at jeg aldri følte jeg hadde noe konkret rundt meg, noe fotfeste, det var som at alt rundt meg var et stort kaos, i tillegg til min egen identitet. Stadig vekk ble jeg kalt "homse", "homofaen","?HH (homohåkon)", folk sendte meg stygge blikk i gangene og lo når jeg gikk forbi dem. Det gjorde ikke det noe lettere at jeg ikke turte å komme ut til noen, fordi jeg var livredd for at jeg skulle bli avvist av folk generelt. Det var som å leve i et konstant helvete, hvor jeg prøvde så hardt jeg kunne å ikke vise svakhet, slik at folk kunne ikke kunne bruke det mot meg. Ikke hjalp det mye når jeg valgte å fortelle det til en av bestevenninnene mine på den tiden, som fortalte det videre selv om jeg hadde bedt henne om å ikke gjøre det. Jeg følte at jeg ikke kunne stole på noen, at alt utenfor meg selv var et mørkt og dystert kaos av uforutsigbarhet. På grunn av hvordan folk behandlet meg, i tillegg til min ustabile identitet, begynte jeg å skade meg selv som en form for å numme ut følelsene mine. I tillegg til dette, gjorde selvhatet at jeg fanatisk begynte å finne verdi ved å slanke meg og bruke mye tid på utseendet mitt. Jeg tenkte at hvis jeg bare så pen ut, var slank nok og brukte dyre nok klær,  ville endelig akseptere meg, og alt ville bli ok. Dagene mine gikk til å drikke energidrikker, kombinert med kun ett måltid om dagen for å gå ned i vekt. Hvis jeg spiste for mye, fikk jeg dårlig samvittighet, og den dårlige samvittigheten dempet jeg med å enten kaste opp igjen maten eller selvskade.

    Jeg følte meg som et påskeegg, dekorert på utsiden, men tom på innsiden. Ikke klarte jeg heller å konsentrere meg på skolen, på grunn av søvnløse netter jeg gråt meg igjennom. Men det verste av alt, var den følelsen av isolasjon du føler når du går gjennom så jævlige ting som dette. Du føler at du skriker så høyt du kan, men ingen hører deg. Et av mine første steg til å bli frisk igjen, var hovedsakelig når jeg fortalte situasjonen min til læreren min, som igjen fortalte det til foreldrene mine og som ba meg å kontakte helsesøster. Når man er i en slik situasjon som jeg var over i en lengre tidsperiode, begynner ens eget perspektiv på sin egen situasjon å skurre. Man har glemt hvordan det faktisk var å være frisk. Det og faktisk ha noen som fortalte meg at sånn jeg følte det ikke var normalt, var en stor wake-up call for meg. Noe av det som tok mye av vekten av skuldrene mine også, var når jeg tok det jævligste, men viktigste valget jeg har tatt - å komme ut av skapet. Den følelsen av lettelse når jeg valgte å gjøre dette, var som å kaste 50 kg av skam jeg hadde følt i magen min ut vinduet. Selv om selvbildet mitt fortsatt var ustabilt, begynte jeg sakte, men sikkert å spise normale mengder igjen og jeg kjente at dagene ble lysere for hver dag som gikk. Men det viktigste jeg noen gang har gjort for min psykiske helse på den tiden, tror jeg var å begynne å trene. Det å kombinere å spise normalt med å trene regelmessig katalyserte en vekst og dro meg sakte men sikkert ut av en gropen av elendighet jeg var i. Dette er jo selvfølgelig en veldig komprimert versjon av hvor vanskelig det faktisk det var å bli frisk igjen, det var langt ifra enkelt.

    Siden jeg på den tiden ikke følte jeg hadde et stabilt selvbilde, begynte jeg en søken etter å finne ut hvem jeg var innerst inne. Hvem var jeg egentlig? Mye tid gikk til å lære om psykisk helse, personlighet og spiritualitet. Det var som å bli kjent med meg selv på nytt igjen, med mitt sanne selv - min essens. Noe av det som har vært desidert vanskeligst for meg, som jeg fortsatt sliter med i dag, er det å elske meg selv for akkurat den jeg er, uansett feil, at jeg er elskbar akkurat som jeg er. Jeg hadde løyet hvis jeg sa at jeg ikke sliter i ny og ne, men på grunn av mange års erfaring og en aksept av mine negative følelser, har jeg lært mange teknikker for hvordan jeg skal bearbeide smertefulle følelser når de bobler opp. Nå er jeg veldig takknemlig at jeg har vært gjennom de tingene jeg har vært gjennom, fordi det har gjort meg til en veldig bevisst og reflektert person som har mulighet til å se inn i andres smerte og være der for dem. Isolasjon er en av de største grunnene til at folk i det hele tatt sliter, at folk selvskader, tar stoff, utvikler spiseforstyrrelser og pilleavhengighet. Hva om du hadde noen som holdt hånden din når du var nede på bunnen og aksepterte deg for den du er? Hva om du hadde noen som ikke bare aksepterte dine positive sider, men også de negative? Jeg tror at hvis man skal begynne å finne ut hvem man faktisk er og bli den beste versjonen av seg selv, er man også nødt til å akseptere skyggeaspektene med seg selv. Til deg ute som leser dette nå, vil jeg bare si at det alltid finnes en vei ut og lys i enden av tunellen, du er ikke alene.

  • 2


     

    Dette er et innlegg jeg har ønsket å skrive lenge, mye fordi det er mange som ikke er klar over at dette er noe som i det hele tatt eksisterer, tillegg til at jeg selv er det. Derfor ønsker jeg å dele hvordan jeg fant ut at jeg var høysensitiv, hvordan det har vært for meg og hvordan jeg har lært meg å leve med det. Det er sagt at rundt 1 million av Norges befolkning er også antatt å være det, noe som tilsvarer rundt 20%. Når man er høysensitiv, er man sensitiv, følsom, var og mer mottakelig for inntrykk og stemninger. Med andre ord vil man kjenne sanseinntrykk sterkere enn en person som ikke er høysensitiv, og man har derfor en lavere terskel for å bli overstimulert. Mange mener at høysensitivitet oppstår på grunn av en svært aktiv amygdala, som er den delen av hjernen som regulerer følelser. Det er både positive og negative sider med å kjenne ting så sterkt, men hvis man lærer seg å leve med det, er dette absolutt et personlighetstrekk man kan ha et stort utbytte av. For meg ble ikke dette en styrke før jeg oppdaget hvor stor tilgang jeg faktisk har til mitt indre følelsesliv, hvor mye tid jeg faktisk har brukt på å forstå mine egne følelser og reaksjoner. Det har også gikk meg evnen evnen til å forstå universelle likheter mellom menneskers følelser, som jeg nå kan uttrykke i tekst. Jeg har et håp og et ønske om at det å dele denne informasjonen rundt i verden, vil det være med å skape økt aksept og forståelse, både hos oss selv og våre medmennesker.

    Selv har jeg vel alltid visst at jeg har følt ting over gjennomsnittet. Opp gjennom livet har jeg vært som en svamp, hvor jeg har sugd til meg alle andres følelser rundt meg. Hvis andre var glad, var jeg glad, hvis andre var trist, var jeg trist. Det samme går for sterke lukter, sterkt lys og høye lyder, som jeg regulerer fanatisk slik at det skal føle meg komfortabel. Emosjonelle filmer, vakker musikk og kunst setter også et sterkt preg på meg. Mye skal til for at jeg kommer meg gjennom en trist film uten å gråte fordi jeg identifiserer meg så sterkt med karakterenes situasjon og følelser, det for meg er nesten umulig å ikke la det påvirke meg emosjonelt. Med tanke på at jeg var såpass ung og ikke hadde ord for å karakterisere mitt indre følelsesliv og situasjon, har det vært vanskelig for andre å forstå hvor kompleks jeg egentlig følte meg. I flere perioder trodde jeg at jeg måtte lide av en eller annen form for sykdom eller personlighetsforstyrrelse, fordi jeg følte at noe inni meg var ødelagt eller feil. Det var ikke før en venninne av meg, som også er høysensitiv, fortalte meg om hennes opplevelse med å være det og at jeg også kanskje var det. Da slo meg hva som faktisk hadde foregått alle disse årene. Alle gangene jeg har vært på grensen til angstanfall når jeg har vært på kjøpesentre fordi jeg blir overstimulert av alle sanseinntrykkene og følelsene til andre, hvorfor jeg trenger mye tid for meg selv for å stresse ned for å finne balansen igjen og hvorfor jeg sa opp treningssenteret jeg gikk på fordi jeg synes det er ubehagelig å trene med andre mennesker. Det som et lys gikk opp, og det har hjulpet meg å finne selv-aksept og å innse at det ikke var noe galt med meg fra starten av.

    Heldigvis har jeg funnet metoder og teknikker for å leve med det og for å bruke de styrkene det medbringer. De viktigste teknikkene jeg har lært for å håndtere høysensiviteten, har vært å blant annet endre kostholdet ved å kutte ned på koffein, kutte ut all form for nikotin og kutte ned på sukkerinntaket. Meditasjon, yoga og pusteteknikker er andre metoder jeg har brukt for å roe ned stressnivået, i tillegg til at jeg prøver å trene så mye jeg kan for å komme i kontakt med min egen kropp og føle meg vel. Skriving og musikk har vært ekstremt essensielt for mitt indre behov for kreativ utfoldelse og for å slippe ut de følelsene jeg har tatt opp av folk rundt meg. Det er også ekstremt viktig for meg passe på å skille mellom hva som er mine følelser og hva som er andres følelser, slik at jeg ikke ender opp med å fikse noe med meg selv som ikke er mitt problem i utgangspunktet. Men noe av det viktigste jeg har foretatt meg, var å begynne å stole på min egen intuisjon fullt ut og å begynne å leve utfra mitt eget følelsesmessige kompass. Før skjønte jeg ikke hvorfor jeg fikk dårlige energi av å være rundt visse personer, men jeg har nå lært meg at det er fordi jeg fanger opp all slags energi, både positiv og negativ. Jeg må være veldig bevisst på å tilbringe tiden min med folk som ønsker mitt eget beste og ikke rundt energivampyrer som kun bruker meg til sin egen fordel. Det er viktig å passe på å også fylle opp sin egen kopp, slik at jeg kan bli den beste versjonen av seg selv. Som de sier på flyet - man må alltid ta på sin egen oksygenmaske først, slik at man kan også kan hjelpe andre.

  • 0


     

    Dette er et innlegg jeg har ønsket å skrive lenge, mye fordi det er mange som ikke er klar over at dette er noe som i det hele tatt eksisterer og fordi 1 million av Norges befolkning er antatt å være det, i tillegg til meg selv. Derfor ønsker jeg å dele hvordan jeg fant ut at jeg var høysensitiv og hvordan jeg har lært meg å leve med det. Når man er høysensitiv, er man sensitiv, følsom, var og mer mottakelig for inntrykk og stemninger. Med andre ord vil man kjenne sanseinntrykk sterkere enn en person som ikke er høysensitiv, og har derfor en lavere terskel for å bli overstimulert. Mange mener at høysensitivitet oppstår på grunn av en svært aktiv amygdala, som er den delen av hjernen som regulerer følelser. Det er både positive og negative sider med å kjenne ting så sterkt, men hvis man lærer seg å leve med det, er dette absolutt et personlighetstrekk man kan ha et stort utbytte av. For meg ble ikke dette en styrke før jeg oppdaget hvor stor tilgang jeg faktisk har til mitt indre følelsesliv, hvor mye tid jeg faktisk har brukt på å forstå mine egne følelser og reaksjoner. Derfor har jeg fått evnen til å forstå universelle likheter mellom menneskers følelser som jeg nå kan uttrykke i tekst. Jeg har et håp og et ønske om at det å dele denne informasjonen rundt i verden, vil være med å skape økt aksept og forståelse, både om seg selv og våres medmennesker.

    Selv har jeg vel alltid visst at jeg har følt ting over gjennomsnittet. Opp gjennom livet har jeg vært som en svamp, hvor jeg har sugd til meg alle andres følelser rundt meg. Hvis andre var glad, var jeg glad, hvis andre var trist, var jeg trist. Det samme går for sterke lukter, sterkt lys og høye lyder. Emosjonelle filmer, vakker musikk og kunst setter også et sterkt preg på meg. Mye skal til for at jeg kommer meg gjennom en trist film uten å gråte fordi jeg identifiserer meg så sterkt med karakterenes situasjon og følelser, at det for meg er nesten umulig å ikke la det påvirke meg emosjonelt. Ved tanke på at jeg var såpass ung og ikke hadde ord for å karakterisere mitt indre følelsesliv, har det vært vanskelig for andre å forstå hvor kompleks jeg følte meg. I flere perioder trodde jeg at jeg måtte lide av en eller annen form for sykdom eller personlighetsforstyrrelse, fordi jeg følte at noe inni meg var ødelagt eller feil. Det var ikke før en venninne av meg, som også er høysensitiv, fortalte meg om hennes opplevelse med å være det. Da slo meg hva som faktisk hadde foregått alle disse årene. Alle gangene jeg har vært på grensen til angstanfall når jeg har vært på kjøpesentre fordi jeg blir overstimulert av alle sanseinntrykkene og følelsene til andre, hvorfor jeg trenger mye tid for meg selv for å stresse ned og finne balansen igjen og hvorfor jeg sa opp treningssenteret jeg gikk på fordi jeg synes det er ubehagelig å trene med andre mennesker. For meg var det som et lys gikk opp, og det har hjulpet meg å finne selv-aksept og å innse at det ikke var noe galt med meg fra starten av.

    Heldigvis har jeg funnet metoder og teknikker for å leve med det og for å bruke de styrkene det medbringer. De viktigste teknikkene jeg har lært for å håndtere høysensiviteten har vært å blant annet endre kostholdet ved å kutte ned på koffein, kutte ut all form for nikotin og kutte ned på sukkerinntaket. Meditasjon, yoga og pusteteknikker er andre metoder jeg har brukt for å roe ned stressnivået, i tillegg til at jeg prøver å trene så mye jeg kan for å komme i kontakt med min egen kropp og føle meg vel. Skriving og musikk har vært ekstremt essensielt for mitt indre behov for kreativ utfoldelse og for å slippe ut de følelsene jeg har tatt opp av folk rundt meg. Det er også ekstremt viktig for meg passe på å skille mellom hva som er mine følelser og hva som er andres følelser, slik at jeg ikke ender opp med å fikse noe med meg selv som ikke er mitt problem i utgangspunktet. Men noe av det viktigste jeg har foretatt meg, var å begynne å stole på min egen intuisjon fullt ut og å begynne å leve utfra mitt eget følelsesmessige kompass. Før skjønte jeg ikke hvorfor jeg fikk dårlige energi av å være rundt visse personer, men jeg har nå lært meg at det er fordi jeg fanger opp all slags energi, både negativ og dårlig. Jeg må være veldig bevisst på å tilbringe tiden min med folk som ønsker mitt eget beste og ikke rundt energivampyrer som kun bruker meg til sin egen fordel. Det er viktig å passe på å også fylle opp sin egen kopp, slik at jeg kan bli den beste versjonen av seg selv. Som de sier på flyet - man må alltid ta på sin egen oksygenmaske først, slik at man kan også kan hjelpe andre.

  • 0

    Til å begynne med så må jeg bare si med en gang at dette ikke er et innlegg om tv-serien skam, men et innlegg hvor jeg skal snakke litt om en av de mest smertefulle følelsene et menneske kan føle - skam. Skam blir gjennom det store norske leksikon definert som: en sterk ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden»). Personlig synes jeg denne definisjonen er veldig vag fordi den beskriver mer hvordan en person reagerer på en ytre situasjon, men ikke hvorfor man føler skam i utgangspunktet. Følelsen skam i seg selv oppstår når man føler at man ikke lever opp til den idealiserte versjonen man har inni sitt eget hode. Siden skam er en følelse som er lært, og ikke en følelse vi er født med, kan man derfor påstå at skam skyldes den sosialiseringsprosessen vi går gjennom frem til vi blir voksen. Vi blir fortalt at noen ting vi gjør er akseptable, i mens annen atferd er feil og ukkorekt. Hva som blir akseptert og ikke akseptert varierer så klart med kulturen, familien man vokser opp i og andre miljøfaktorer. Siden vi vokser opp og blir fortalt at noen ting er akseptable og andre ikke, vokser vi opp til å bli individer som er desperate etter å passe inn samt. være "gode" personer for å få den kjærligheten vi ønsker.

    Som en person som kom inn på jorden med en legning som ikke representerer majoriteten av samfunnets preferanser, kjenner jeg godt til følelsen av skam. Følelsen av skam var sterkest for meg i årene før jeg valgte å komme ut til omverdenen for å fortelle at jeg var tiltrukket av personer av det samme kjønn. Hvordan homofili blir sett ned på, brukt som skjellsord og alle de andre negative assosiasjonene som er knyttet opp mot legningen, gjorde dette at jeg følte en stor trang til å skjule min sannheten for verden i en lang stund. Jeg var livredd for at hvis jeg skulle velge å komme ut til omverdenen, ville alle som var glad i meg forlate meg, jeg ville bli utstøtt av samfunnet og ikke lenger være elsket. Heldigvis for meg var jeg så heldig at foreldrene mine var aksepterende ovenfor legningen min når jeg valgte å komme ut, noe som gjorde at mye av skamfølelsen jeg hadde ovenfor min egen legning forsvant. Men mobbingen rundt forsvant ikke, og jeg har vært offer for mye krenkende og hånende atferd. Det henger nok mye skamfølelse mye igjen fra denne tiden, og jeg har nok mye skyggearbeid jeg må gjennom for å bli kvitt den skammen som manifesterer seg ubevisst i livet mitt den dag i dag.  For å være helt hundre prosent ærlig, må jeg si at det er dager jeg faktisk ikke ønsker å gå ut i offentligheten i det hele tatt, fordi jeg orker ikke å se inn i øynene til fordomsfulle mennesker.

    Ja, jeg sa det, folk er fortsatt fordomsfulle, selv i dag. Selv om en person kanskje på et bevisst nivå sier at de ikke har noe i mot homofili, betyr ikke dette at det er slik de føler på innsiden. Man kan alltid finne sannhet ved å se inn i øynene til andre mennesker. De hadde kanskje foreldre som sa at homofili var galt, men de ble fortalt av samfunnet at det er galt å være i mot homofili, og lever derfor med kognitiv dissonans i forhold til homofili. Som en person som ønsker å leve så autentisk som mulig, må jeg innrømme at jeg selv bærer på fordommer som jeg ikke før i senere tid har blitt bevisst over. Men nok om meg. Det jeg skal frem til er hvor viktig det er å se på hvordan du har blitt opplært til at noen ting var galt og noen ting var riktige, og stille spørsmål ved dem. For eksempel er det å si til andre at man er en kristen person kun fordi foreldrene sine er det, totalt bullshit hvis man ikke først har stilt spørsmål om man faktisk mener kristendommen presenterer din sanne oppfatning av verden. Det som er rett for en person, kan være en helt annen realitet for en annen person. Rett og galt er i og seg selv subjektivt. Det er ikke slik at det står skrevet på skyene at noe er rett eller galt, noe som gjør at sannhet i seg selv er ren filosofi. Hva om vi mennesker kunne levd med den filosofien at sannhet er relativt, at det å gjøre feil, fucke opp, ha masse kviser, være homofil, være transeksuell, være feit, dårlig i matte etc. ikke i selv er bra eller dårlig?

  • 0


     

    Det jeg ønsker å ta opp denne uken er en personlighetsforstyrrelse som jeg føler trenger å bli sett på i et litt mer nyansert perspektiv. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er en lidelse som er utbredt i omlag 1% av befolkningen. Navnet narsissisme stammer fra Narcissus som så sitt eget speilbildet i vannet, ble forelsket, falt uti og druknet. Narsissistiser har en grandios selvoppfatning av seg selv, ser på seg selv som enestående og krever beundring fra folk rundt seg. Narsissister har ikke kontakt med sitt sanne selv og har derfor skapt en idealisert versjon av seg selv som skal hindre dem i å komme i kontakt med den skjulte skammen, som de prøver å dekke med å være best i andres øyne. Årsaken til hvorfor folk blir narsissister er varierende, men det ser ut til å være en link mellom mangel på ekte kjærlighet fra foreldre, hvor de kun fikk aksept hvis de oppførte seg akkurat slik som foreldrene ønsket at de skulle. På grunn av deres vertikale perspektiv på verden, ser de på folk rundt seg som enten bedre eller verre enn dem. De ønsker som oftest å omgi seg rundt høystatusfolk, slik at det kan reflektere positivt tilbake på dem. De unngår helst å bruke tid rundt folk som setter dem i et dårlig lys eller som de mener er mindreverdig i forhold til dem.

    I våres samfunn i dag er det alt for lite fokus på hvorfor disse personene er som de er, ved at det blir lagt mer vekt på ytre karakteristikker på personlighetsforstyrrelsen. Hvordan en person vil uttrykke denne personlighetsforstyrrelsen, kan være veldig forskjellig. Noen kan være klar over den og finne metoder for å leve med den, andre vil ikke være bevisst på den i det hele tatt, tenker at det de gjør er helt normalt og kan være en direkte fare for samfunnet.  Narsissisme kommer også i forskjellige grader, og alle mennesker har en viss mengde narsissisme inni seg. Hvis vi ikke hadde vært litt narsissistiske, ville vi ikke hatt mulighet til å oppnå noe som helst form for suksess eller ha den selvtilliten man trenger for å få det livet man ønsker. Men det er helt klar forskjell på sunn narsissisme og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Folk med sunn narsissisme, har i motsetning til narsissisten evne til å være glad over andre menneskers suksess, mens en narsissist vil ikke kunne det fordi de vil være en trussel mot deres trone. Mennesker med narsissisme har i motsetning til det mange tror, ekstremt dårlig selvfølelse. De føler innerst inne at de ikke er verdt noe som helst og at de ikke fortjener å bli elsket. Dette kompenserer de ved å ta på seg en panser av falsk selvtillit, som de bruker både for å beskytte den sårbarheten de føler innerst inne.

    For å gå inn i kjernen på en person som lider med narsissistisk personlighetsforstyrrelse, er det første vi må gjøre å få kunnskap om årsakene til lidelsen i stedet for å stemple dem som ond. Det er kanskje enklere sagt enn gjort, med tanke på hvordan en del narsissister kan ødelegge andres liv. Jeg sier heller ikke at man skal være i et forhold med en slik person kun fordi at du vil hjelpe personen eller fordi du er en forståelsesfull person. Det jeg tenker mer på er at man kan få en forståelse for hvorfor slike personer gjør som den gjør, og dermed få en dypere forståelse og medfølelse av dem, i tillegg til hvordan man bør forholde seg ovenfor dem. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er ikke noe som ble utviklet fordi personen bare ble litt for glad i seg selv, den ble utviklet fordi personen var nødt til å finne metoder for å dempe det faktum at de ikke egentlig har selvkjærlighet. Som en vampyr, jakter de på en person som kan gi dem den beundringen og valideringen de så inderlig trenger. Dette er de personene som mer enn alle trenger noen som kan elske dem ubetinget, for akkurat den personen de er uten at de trenger å gjøre noe for at de er elsket. De er heller ikke i stand til å elske andre personer, fordi de vet ikke hva ekte kjærlighet er. Vi trenger å innse at dette er personer som trenger all den støtten, forståelsen og kjærligheten de kan få i tillegg til profesjonell hjelp til å lege de tidligere traumene og jobbe med å opprette et mer realistisk syn på seg selv slik at de kan fungere sammen med andre mennesker.

  • 0


     

    Det temaet jeg ønsker å ta opp i dag er noe av det viktigste et menneske lærer seg å finne for å leve et lykkelig liv her på jorden - selvverd. Grunnen til at jeg tar opp dette temaet er fordi jeg har merket, spesielt her i Norge, hvordan vi på mange måter baserer vår egen selvverd på hvor suksessfull vi er. Vi kompenserer for vårs dårlige selvfølelse ved å søke etter aksept gjennom prestasjoner. Sjeldent opplever jeg å faktisk bli spurt av folk hva jeg faktisk føler, hva som gir meg glede, hva som gjør meg motivert. Vi har tatt på oss en kollektiv tankesett hvor det viktigste vi gjør her i livet er utdanning og karriere, og hvis du ikke har en mastergrad, en jobb hvor du tjener minst en halv million kroner i året, får 2 barn, har et stort hus med to biler, så har du mislykkes. Dette er et liv jeg overhode ikke ønsker å ta del i, og er en av hovedårsakene til hvorfor jeg nekter å studere akkurat nå - jeg er nødt til å finne ut hva jeg vil. Det skumleste av det hele er hvordan mange har et begrenset trossystem ovenfor hva de kan gjøre med livet sitt. Mange tenker at de er nødt til å følge strømmen og gå den tryggeste veien, i stedet for å følge sitt indre kompass for å gå i takt med sin egen lykke og ekspansjon.

    På grunn av hvordan vi, og da tenker jeg spesielt på Norge, siden vi er et land som konkurrerer og jobber oss deprimerte og utbrente, hvordan det er utrolig synd at dette kommer fra et sted av så total mangel på selvfølelse. For hvis man tenker over det, hvis man faktisk hadde følt at man var god nok akkurat som man er, hadde man da følt et behov for å være best hele tiden? Jeg prøver så absolutt ikke å si at ambisjon ikke er viktig, men det er forskjell fra ambisjoner som kommer fra et sted fra mangel på selvfølelse og total maktesløshet, enn fra et autentisk sted hvor man gjør noe fordi man har lyst til å gjøre det og fordi det gir deg en følelse av selvrealisering. Veien til økt selvfølelse kan være en lang vei for mange, på grunn av hvordan vi har blitt oppdratt og de ytre signalene vi har fått fra samfunnet at prestisje er det samme som verdi. Som en person som har opplevd å leve under ekstremt lav selvfølelse i lang tid, er jeg selv fullt klar over hvorfor man føler et behov for å kompensere. Selv brukte jeg produktivitet som et middel for å fortrenge skammen over føle meg mindreverdig, samtidig som andre former for selvdestruktive handlinger. For meg tok det lang tid før jeg innså at jeg måtte gjøre noe drastisk ovenfor min egen oppfatning av meg selv for å leve det livet jeg egentlig ønsket å leve.

    Som en person som alltid har vært komfortabel med å se inn i mitt eget mørke, har jeg jobbet mye med meg selv og reflektert over hvor min mangel på selvfølelse kom fra. Siden alt stammer fra barneårene, innså jeg at det stammer fra hvordan jeg ble behandlet som barn har fulgt med meg frem til voksenalderen. Det er selvfølgelig mange andre situasjoner som også spiller en vesentlig rolle, som det at jeg ble mobbet på grunn av legningen min og folk behandlet meg relativt dårlig i ungdomsårene mine. Grunnen til at jeg sier at det stammer fra barndommen, er hvordan  min tidligere mangel av selvfølelse gikk over til ungdomssårene, hvor mobberne så meg som et lett offer som ikke klarte å stå opp for seg selv. Det viktigste for meg vært å forandre måten jeg behandler meg selv på, både ved hvordan jeg lever livet mitt og min egen oppfatning av meg selv. For meg har meditasjon, sunt kosthold, mindre alkohol, kutte ut dårlige vaner og kreativ utfoldelse etc. vært ekstremt essensielt for selvfølelsen min. Men kanskje den aller største forandringen skjedde når jeg på et følelsesmessig nivå begynte å ressonere med hvordan våres selvverd er som et lys som alltid skinner. Vi kan verken legge til eller ta noe verdi på våres egen selvverd. Når vi presterer bra, er det som at vi sprer vår egen selvverd som et lys gjennom et glassmaleri i fantastiske farger. På den andre siden, når vi ikke er klar over våres egen selvverd, er det som at det har kommet skitt og blokkert for lyset. Sannheten i dette er at uansett hva vi gjør, så er vi like mye verdt på et fundamentalt nivå.

  • 1

    Young couple holding glasses with champagne and woman looking for them, outdoors, focus on woman with red hair and man
     

    Er det en følelse som er kan ta over kropp og sjel, så er det sjalusi. Det er laget kunst av mennesker som opplever det, vi ser det i film, vi ser det i litteratur, det er en av de mest omdiskuterte og universelle følelsene vi mennesker har inni oss.  Definisjonen av sjalusi blir beskrevet slik: ?Skinnsyke, sammensatt følelse knyttet til frykten for å tape et annet menneskes kjærlighet, sin egen posisjon eller sine rettigheter?. Kort oppsummert kan man si at sjalusi da handler om frykten for å miste noe som er verdifullt for en. Min egen opplevelse av sjalusi startet allerede i barneårene. Siden jeg var den førstefødte i min familie og var vandt til å få all kjærligheten og oppmerksomheten rettet mot meg, var sjalusi en følelse som var en sterkt gjeldende i livet mitt når jeg ikke var enebarn lenger. For meg var det ubegripelig at alt fokuset ikke skulle være på meg lenger. Jeg endte opp med å la sjalusien min gå utover søsteren min i form av sterk hat. Dette gikk heldigvis over med årene, men det var en stor del av min hverdag i mine yngre år, mye fordi man har en begrenset evne til å føle empati ovenfor andre på grunn av barns egosentriske perspektiv på verden, ?alt handler om meg!?. I senere år, mye på grunn av hvordan samfunnet ser på sjalusi som en negativ følelse og en evne til å se ting fra et større perspektiv, har sjalusien min blitt dempet og fortrengt når i ungdomsårene mine. For meg var  det underlig for at noen andre kunne føle sjalusi så intenst at de ikke klarte å kontrollere seg selv, at de mistet seg selv i sinne, frustrasjon og i verste fall, ødelagte forhold.

    Selv med min første kjæreste, kjente jeg aldri på følelsen av å være sjalu på noe som helst måte. Om det var fordi jeg ikke egentlig var forelsket i denne personen, er det vanskelig å si. Jeg husker at han jeg var sammen med, ofte var redd for at jeg skulle velge noen andre ovenfor han, at jeg skulle erstatte ham. Jeg tenkte med meg selv at det ikke var noe å bekymre seg over, at det ville ikke vært verdens ende for meg hvis han hadde flørtet med noen andre eller dumpet meg, ?life goes on?. Til slutt endte det opp med at jeg gjorde det slutt med denne personen, fordi jeg ikke lenger følte det samme og på grunn av at vi bodde 40 mil fra hverandre. På flere måter trodde jeg at jeg hadde full kontroll over mine egne følelser, at jeg var som en robot som ikke lot noe påvirke meg emosjonelt. Der tok jeg rimelig feil. Etter flere år som singel, møtte jeg en ny en. Denne gangen var det som at noe klikket inni meg, jeg var ordentlig forelsket i annen person. Den forelskelsen jeg følte, var helt ulik noe jeg hadde opplevd før, det var avhengighetsskapende og gjorde at følelsene mine gikk fullstendig ut av kontroll. Jeg som før var stolt over at jeg ikke ble sjalu når jeg var i forhold, som så på meg selv som en avslappet person som ikke var bekymret over å miste noen eller noe, kjente nå på følelsen av alle følelsene dine er ute av kontroll. Denne gangen viste det seg at den kjærligheten jeg også følte for denne personen, også gjorde at jeg nå opplevde en av de negative følelsene av kjærlighet ? sjalusi.

    Jeg prøvde jeg alt jeg kunne for å skjule sjalusien min ved å late som at jeg fortsatt var like laid-back som før og ?cool? som før. Problemet var at, desto mer jeg prøvde å fortrenge, skjule det og ?putte det i et skap?, som jeg pleide å si, jo mer boblet sjalusien under overflaten. På utsiden virket jeg rolig og balansert, men på innsiden var jeg plaget av bekymringer og usikkerhet. Spørsmål som: er jeg attraktiv nok? er jeg smart nok? er jeg verdifull nok? svirret alle rundt i hodet mitt. Jo lengre inn i forholdet jeg kom, desto verre ble frykten, frykten for å bli forlatt. For å dempe på denne frykten, prøvde jeg også hardere å gjøre meg mer attraktiv, gi mer, prøve å være en mer interessant person og sørge for å fornye intensiteten i forholdet. Til min store frykt, begynte jeg også å merke at personen som jeg var så redd for å miste, begynte å trekke seg tilbake. Det skapte en ond sirkel, hvor jeg prøvde hardere, noe som dyttet denne personen enda mer vekk, en såkalt push-pull dynamikk. Rett før forholdet endte, var jeg også i en slags fornekting ovenfor hvor forholdet var på vei, og jeg tenkte med meg selv at det bare var noe som var i veien akkurat da, som kunne fikses. For det er det som er problemet med meg, jeg tror jeg kan fikse alt og jeg hater å feile. Så når forholdet slutt endte, var det som at jeg ble hevet av fra min trone av perfeksjon ned et sort hull av verdiløshet og jeg innså at jeg hadde forbanna mye selv-refleksjon foran meg for å få en bedre selvfølelse.

  • 0


     

    Fra jeg var ung har jeg hatt et brennende ønske om å kunne være i ett med noe. I stedet for at jeg har spredt energien min jevnt over, har jeg fokusert den så intenst at jeg har vært som en flamme som har brent opp i mengden. Når jeg har funnet noe som fanger interessen min, enten om det er en interessant person, en idé eller noe som har fascinert meg, er det som at hele kroppen min blir vekket til live, at jeg blir født på nytt. De mest levende øyeblikkene jeg har hatt i livet mitt, har enten vært når jeg har vært involvert i et prosjekt jeg har lidenskap for eller når jeg forelsket i en person. Det er som at du forsvinner midlertidig fra en tilsynelatende uinteressant verden og blir i ett med øyeblikket. Interessene mine har alltid vært intense, og mange måter er det også de som gir meg energi til å komme gjennom dagen. Møter jeg en ny person som jeg synes virker spennende på noe som helst måte, sperrer jeg ute resten av verden, retter mitt fulle fokus mot personen med intensitet og nysgjerrighet. Problemet mitt kommer bare når jeg forventer at andre skal stige til mitt nivå av energi, lidenskap og emosjonelle dybde. Når jeg er i et romantisk forhold, ønsker jeg å være så nær personen  jeg kan og å utforske dem på en måte som går langt under overflaten.

    Selv om jeg har opplevd at jeg har gått inn i et forhold med en person som har virket som har virket som han har representert disse karakteristikkene, viser det seg ofte å være en slags form for "speiling" av min egen personlighet, og personen begynner sakte men sikkert å rette mindre og mindre oppmerksomhet mot meg. Det er som at jeg er en flamme og tiltrekker meg folk som trenger varme, slik at de kan varme seg på meg helt til jeg brenner ut. Min frustrasjon over utilfredsstilte behov bygger seg større og større, og som et resultat trekker den andre seg enda lengre og lengre unna. Til slutt ender det opp med at personen går lei og finner seg en annen flamme å varme seg på. Som resultat sitter jeg igjen utbrent av å prøve, av å gi, men aldri få noe i retur. Ved litt refleksjon har jeg innsett at jeg har en dyptliggende ønske om å bli beundret, om å bli sett og om å være ønsket. Dette ønsket eller behovet, har for meg manifestert seg i prøve å etterligne kulturelle idealer av skjønnhet for å "lokke" eller tiltrekke meg oppmerksomhet fra potensielle partnere. For meg har det alltid vært viktig å ta seg bra ut ved å trene, spise sunt, kle meg trendy, ha riktig hårfrisyre etc. Det er nesten som det har vært en slags konkurranse for meg å vinne over den personen som interesserer meg ved å endre personlighet etter den andre personens ønsker som en lysbryter. Som en person som også verdsetter dybde, har dette  også gitt meg mye indre konflikt med tanke på hvordan jeg på mange måter har overfladiske verdier som krasjer med mine verdier om en autentisk presentasjon.

    Hvis jeg utvider perspektivet mitt litt, ser jeg hvordan det i verden nå, spesielt i populærkulturen, ligger et veldig stort fokus på det ytre. Hvordan vi mennesker på mange måter ubevisst (og bevisst) lever opp til en idealisert versjon av hva en romantisk partner skal være/se ut. Standardene våre er så høye at vi på mange måter søker personer som ikke en gang eksisterer. Vi vil helst ha en person som har en god utdanning, ser bra ut, er kreativ, intelligent, følsom (men ikke for følsom), har god musikksmak osv. Med andre ord ønsker vi en perfekt person, en fantasifigur. Siden jeg har vært bevisst over dette kollektive behovet vi i dag har i samfunnet for en ideell partner, prøvde jeg på mange måter å etterligne de karakteristikkene som var mest verdsatt av majoriteten. Det er som at vi kler på oss en karakter i starten av et forhold, en versjon av perfeksjon som vi prøver fanatisk å opprettholde, helt til den faller sammen sakte men sikkert av hverdagens realiteter og våre sanne motiver blir avslørt. På mange måter tror jeg at dette er grunnen til at så mange forhold også går i oppløsning, fordi vi fra starten ikke er ærlig med hvem vi er, vi er ikke genuine. Det er også her jeg tror man begynner å se feilene til den andre personen, hvor man innser at den andre personen ikke var så perfekt likevel. På dette stadiet har man jo også muligheten til å kunne lære å kjenne den andre personens sanne jeg for å utvikle et langvarig forhold, eller man kan velge å gi opp og fortsette letingen etter "den perfekte partner". Jeg tror på mange måter kjærlighet og dybde har blitt erstattet med en eventyrhistorie hvor vi skal ri nedover solnedgangen på en hvit hest og leve lykkelig alle våre dager.

  • 3

    Young woman having fun and blowing bubbles outdoors
     

    Det er utrolig rart. Sjeldent opplever en slik indre ro som jeg nå opplever. På mange måter er det utrolig greit, på den andre siden er det veldig merkelig. Jeg er ikke vandt til å ha et så objektivt syn på virkeligheten. For første gang på lang tid er jeg tilstede med omgivelsene, jeg er ikke inni min egen fantasi hvor jeg prøver å forsterke følelsene mine. Når jeg nå ser tilbake igjen på mitt tidligere selv, ser jeg en person fanget i sine egne reaksjoner, som store bølger oppå havet. Det er som at jeg nå er under bølgene på havet, i dypet av mitt eget sinn og opplever den harmonien av stillhet som befinner seg der. Mine lengsler, melankolske humør og intense følelser har blitt nøytralisert - jeg er fri. I den tilstanden jeg befinner meg i nå, er det eneste jeg er fylt med indre fred og selvkjærlighet. Før så jeg på andre med skepsis og lurte på hvordan i alle dager de kunne være så glade og optimistiske, men nå ser jeg det. Jeg var identifisert med mine egen lidelser, jeg nektet å la meg selv oppleve de enkle gledene som livet byr på - jeg lengtet etter noe jeg aldri kunne nå oppnå. Nå ser jeg på virkeligheten som en helhet, i stedet for å fokusere på enten de positive eller negative aspektene med omgivelsene basert på hvilken emosjonell tilstand jeg befant meg i.

    Lenge satt jeg i dag og prøvde å finne ut hva jeg kunne skrive om, men til slutt . Vanligvis pleier jeg å få flere "hits" av inspirasjon daglig, men nå som livet mitt er så balansert og jeg ikke lenger føler et behov for å kun bringe frem det negative, var det rett og slett tomt. Når jeg reflekterte litt over dette, innså jeg til min store overraskelse at jeg ikke lenger er fanget av stormen av mine egne følelser, at jeg nå har fått et overblikk, en kontroll over mine egne reaksjoner. Så da var spørsmålet mitt: hvis det ikke er noe negativt i livet mitt for øyeblikket, hva kan jeg da skrive om? For meg har det aldri vært naturlig å kun skrive om positive hendelser på grunn av at jeg alltid har sett glasset halvtomt. Men nå så glasset mitt er fylt opp av positivitet, blir det å skrive om de negative aspektene med livet mitt unaturlig og falskt. Og hvorfor skal jeg ønske å fokusere på det negative når jeg har det så bra uansett? Det er nesten som det på mange måter er uvandt for meg å være "tilfreds" og "glad" fordi jeg alltid er vandt til å se livet gjennom et pessimistisk perspektiv. Derfor skal jeg nå utfordre meg selv, til å bruke den objektiviteten og dybden jeg nå har fått ved å ha svømt i dypet av min egen psyke til å bringe frem et nytt og friskt perspektiv. Ved å ikke bare legge fokuset på det negative, men også det positive, har jeg integrert meg selv til å bli en balansert person som har evnen til å se meg selv og virkeligheten i et realistisk lys for å skape et balansert perspektiv. Nå som jeg også ikke lenger er preget av mine tidligere ekstreme emosjonelle reaksjoner på alt som skjedde rundt meg, har jeg også muligheten til å rette fokuset mot andre ting enn meg selv, mot verden rundt meg.

    Jeg vil nå også få en enda større evne til å kunne sette meg inn i andres menneskers følelser, til å kunne tenke rasjonelt når situasjonen kaller for det og å leve et liv uten og stadig vekk bli slått ned av livets forutsigbarheter. Jeg er sluppet fri fra en selvsentrert holdning og har muligheten til å ta del i livet rundt meg uten å tenke "men jeg føler ikke for det", "er ikke klar for det" eller å falle ned i en dyp grop av mørke tanker som jeg bruker dager på å komme meg ut av. Det føles på mange måter som at jeg har blitt gjenforent med mitt tidligere selv, med mitt indre barn hvor jeg har intrigert de delene av meg selv som jeg følte at jeg hadde mistet på veien. Identiteten min har alltid vært viktig for meg, å søke etter meg selv for å finne meg selv. Nå ser jeg at min egen leting etter "hvem jeg er" har heller vært en mer destruktiv i den form at jeg har basert identiteten min på en endeløs skiftning av emosjonelle reaksjoner. Mitt sanne selv har vært her hele tiden og jeg har vært på leting etter å finne meg selv ved å blindt tro på at mine negative følelser var en mer autentisk representasjon av hvem jeg egentlig var, i mens det å være positiv og leve et lykkelig var å være overfladisk og derfor ikke samsvarte med den jeg egentlig var. Ved å stoppe å lete etter meg selv, har jeg nå også funnet meg selv samtidig som jeg endelig  kan nyte følelsen av å føle meg tilfreds og lykkelig i denne alltid skiftende reisen jeg tar del i på denne jorden.

  • 0

    Opp gjennom livet har jeg vekslet mellom to ekstremer. Det har vært en variasjon mellom enten apati eller lidenskap, hvor jeg i periodevis er ekstremt utadvendt til å vende tilbake til ekstrem innadvendthet. Jeg har vanskeligheter for å huske de gangene i livet mitt jeg faktisk har hatt en nøytral sinnsstemning - det er enten eller. Enten er jeg involvert med verden  eller så er jeg distansert. Helt fra jeg var liten har jeg vekslet mellom et ønske om å være rundt andre, eller så vil jeg kun være for meg selv. Det har vært som en bryter har skrudd seg inni meg, helt uten videre, og folk rundt meg har også reagert på denne kraftige variasjonen.

    På mange måter har det virket som at jeg har to personligheter inni meg selv, at jeg har en som er oppmerksomhetssyk og i en ekstrem søken etter å være sosial, eller så ønsker jeg å trekke meg vekk fra alle og unngå all sosial kontakt. Men med en dypere selvrefleksjon har jeg innsett at det handler mer om min personlighetsstruktur. Min personlighet har uttrykt seg gjennom motsetninger. På den ene siden er jeg produktiv, på den andre siden er jeg lat, har mye selvtillit/hater meg selv, utadvendt/innadvendt etc. Denne skiftningen av væremåte kan variere kraftig fra dag til dag, uke til uke og måned til måned. Av og til føler jeg får for mye inntrykk utenifra, og må trekke meg tilbake for å analysere situasjonen samt. finne meg selv igjen i kaoset av sanseinntrykk og sinnsstemninger. I motsetning til innadvendte personer som trenger å være alene for å få energi, måtte jeg være alene for å reflektere, for å opprettholde min egen identitet helt til jeg får motivasjon til å igjen med ny optimisme, energi og lidenskap på nytt være med i den sosiale dansen.

    Det her vært veldig vanskelig i perioder, hvor jeg flere ganger har trukket meg unna over lengre tid og folk rundt meg har tatt det personlig ved at de tenker at jeg ikke ønsker å være med dem. Sannheten har bare vært at når jeg først trekker meg tilbake, er bare det å komme meg ut av døren et must. Da er det eneste jeg har lyst til å gjøre å lese litteratur, sove, trene og analysere mine egne tanker og følelser. I denne perioden faller jeg ofte inn i et rutinemessig mønster hvor jeg kun ønsker å gjøre ting på min egen måte. Fra jeg var ung har jeg vært i dette mønsteret, hvor jeg ikke alltid ønsket å være med venner i lengre perioder fordi jeg ikke følte meg emosjonelt i stand til å være sosial. Andre ganger kunne jeg ha kjempelyst til å ta del i det som skjedde rundt meg, hvor energinivået mitt var høyt oppe og jeg er veldig tilstede i det som skjer rundt meg. Da ønsker jeg kanskje å være omringet av folk så mye som overhode mulig, ha lange dype samtaler med gode venner eller en  av romantisk interesse.

    Det er som å hele tiden svinge mellom to poler, at jeg styres av et indre kaos som kaster meg frem og tilbake, uten at får muligheten til å kjenne på indre ro. Mye av dette ble forsterket av at jeg også i visse perioder forsømmer mine egne fysiologiske behov som søvn, sult, hvile osv. for å få mest mulig gjort. Igjen slår dette tilbake igjen på meg i form av at det fysiologiske påvirker det psykologiske, hvor jeg til slutt ender opp i en ond sirkel. I retrospekt ser jeg hvordan min konstante svingning mellom å være aktiv til å være inaktiv har med å gjøre at jeg pusher meg selv så hardt at jeg ender opp både fysiologisk og psykologisk utslitt hvor jeg trenger lang tid for å få energi nok igjen til å ta del i livet rundt meg. Jeg har lenge følt meg som en brennende flamme som til slutt slukker og trenger noe/noen for å tenne meg igjen. Nå i senere tid har jeg lært meg viktigheten av å slappe av og skape balanse i livet mitt, og jeg er mer bevisst på mine egne behov og viktigheten av å dekke dem. Samtidig har jeg også lært å fokusere energien min, noe som gjør at jeg nå bruker mer tid på ting som gir meg noe, i stedet for å kaste bort masse energi på uvesentligheter.

  • 0

    Livet er herlig. For første gang på en lang stund har jeg nå endelig muligheten til å føle på ekte lykke. Når jeg endelig bestemte meg på å gi slipp på fortiden og lengselen på fremtiden, har det nå gitt meg muligheten til å sette pris på øyeblikket. Tomrommet inni meg har blitt fylt opp med takknemlighet, og jeg har funnet tilbake til meg selv. Jeg kjenner solen varme på huden min, vinden blåse gjennom håret mitt, den unike lukten av sommer og den blå himmelen med små dyner av skyer som svever sakte forbi. Det er som alle sansene mine er forsterket, nå som jeg er i synkronisering med øyeblikket. Det er utrolig synd at jeg ikke har innsett det før nå at det kun var så enkelt å føle seg bra. Men kanskje jeg på andre siden opplever kontrasten til det å ikke føle seg bra, at jeg måtte gjennom det jeg var gjennom for å komme til det jeg er nå? Jeg tror at det er viktig med motsetninger her i livet, slik at vi får muligheten til å kunne differiensiere hva vi liker og hva vi ikke liker. Det er vanskelig å verdsette blant annet penger hvis man alltid er vandt med å ha penger i banken, akkurat som det er vanskelig å vite hvem man egentlig ønsker å ha i livet sitt hvis man ikke har opplevd å bli behandlet dårlig av noen.

    Det er så mye man kan verdsette her i livet, så mye positivt. Viktigheten av å skaffe er balansert perspektiv på virkeligheten, å kunne være takknemlig for det man har i tillegg til det man mangler. Livet er på mange måter egentlig ganske enkelt, men vi har en tendens til å komplisere det med våre egne bekymringer, lengsler og vaner. Hvis vi ser oss godt rundt oss, vil man se at vi lenge har vært blind for de mange gledene livet har å by på. Det er kanskje en vanskelig omvendig, mye på grunn av at hjernen vår over tid har formet neurologiske baner etter langvarige negative tanker har vært dominerende i psyken. Men over tid, hvis man sakte, men sikkert klarer å ta mer og mer lys inn, vil til slutt hjernen omprogrammere seg til det nye perspektivet, og man vil til slutt bli en mer positiv person som resultat. Man har ofte den tendensen til å tenke at det er vanskelig å gjøre store endringer med seg selv. Dette er fordi de vanene vi har, holder oss innenfor komfortsonen. Som et eksempel brukte jeg i en lang periode nikotin i form av snus for å dempe stressnivået mitt, noe som medførte nikotinavhengighet. Mange sier at de ikke klarer å slutte å snuse, eller at de ikke gidder, men jeg bestemte meg bare en dag for at jeg skulle slutte, og nå er det snart 3 uker siden jeg snuste sist. Det var en uvane jeg hadde som jeg visste ikke ville gjøre meg godt i lengden, derfor valgte jeg å slutte.

    Nå ser jeg hvordan jeg lenge har forvillet meg inn i en mørk skog hvor fuglene sang meg dystre melodier med hensikt av å lede meg til den riktige stien ut til åpent landskap. Jeg innså at jeg selv hadde over lang tid har søkt etter trøst i skyggesidene av livet hvor jeg har oversett de mange mulighetene jeg hadde for å igjen finne tilbake til lyset. For meg krevde det monstre for å gi liv til et ønske om å komme meg vekk. Jeg måtte være helt nede i den dypeste dalen av emosjonell smerte for å innse at det kun var en vei å gå - oppover. Nå som jeg endelig har kommet meg på riktig vei, ser jeg hvordan jeg aldri kunne funnet lyset uten mørke. Livet er som et kaleidioskop av hendelser som er med på å forme deg som et individ. Alt man opplever er med på å danne nye perspektiver inni din egen psyke og for å katalysere den veksten du trenger for å komme et steg nærmere den du var sendt her på jorden for å bli. Du er så mye mer enn det du tror om deg selv, du kan oppnå så mye mer. Det er noe annet å erkjenne at man faktisk har så mye mer potensiale enn det man tror man har, kanskje fordi man sliter med en identifikasjon av å være en person som ikke får til så mye. Men ditt sanne selv venter på å bli sluppet frem til overflaten for å kunne få muligheten til å realisere seg i virkeligheten, slik at du kan får muligheten til selv-aktualisere deg selv og nå topper du aldri har nådd. Det er lett å gå seg vill, men av og til må man gå seg vill for å bli funnet igjen. Med andre ord: av og til trenger man å miste seg selv for å finne seg selv igjen.

  • 3

     

    Det kommer en dag hvor man innser at det er på tide å leve utenfor boksen. Den dagen hvor du innser at det eneste som står i veien for deg selv, er deg selv. Når du innser at du har levd hele livet ditt etter din egen frykt. Man forstår at hvis man skal utvikle seg for å nå sitt potensial, er man nødt til å gå utenfor sin egen komfortsone. Jeg vil ikke lenger bøye meg etter andres forventninger eller hindringer som står meg i veien. Fra nå av skal jeg bryte ned hver eneste dør som står foran meg, jeg skal gå nådeløst mot min egen visjon. Frykt skal bli erstattet med håp, håpet om en bedre verden, en verden som jeg skal være med å transformere til det positive ved å ta min del i samfunnet.

    Jeg vil være med å skape en forandring, fremme håp, hjelpe andre. Ikke skal jeg sitte i en stol å se ut vinduet mitt hvor jeg forventer at drømmene mine skal komme til meg. Jeg er klar, klar til å få hendene mine skitne, klar til å få hjertet mitt knust, klar til å bli slått ned mot asfalten av livets uforutsigbarhet. Fra nå av skal jeg gå min egen vei, en vei jeg skal gå ved et kompass styrt av mine egne følelser og intuisjon. Ikke lenger skal jeg gjøre det som er komfortabelt, ikke lenger skal jeg bry meg om å få validering av andre personer for å fylle hjertet mitt. Jeg skal ikke lenger følge blindt etter andre mennesker, jeg skal tenke individuelt. Det er slutt på å følge etter saueflokken, å følge etter stimen, nå skal jeg separere meg fra flokken for å katalysere min egen vekst. Det er umulig å finne sin sanne motivasjon hvis man går etter andre personers ønsker. Man vil føle seg tom på innsiden og leve et liv uten mening. 

    Fra nå av skal jeg finne min egen motivasjon innenifra, i stedet for av ytre faktorer. Min indre motivasjon skal drive med en bevissthet som skal holde meg gjennom galskapen og kaoset. Lenge har jeg gått en vei som ikke samsvarte med min autentiske natur. Hver gang det skjedde noe uforutsigbart utenfor meg selv, ble jeg dratt med inn i stormen av kaoset. Men fra nå av skal jeg ikke lenger være stormen, jeg skal observere stormen. Jeg skal ta steget utenfor meg selv for å observere meg selv på et distansert plan. Man tror kanskje at de problemene man står ovenfor er utrolig store. Ja, kanskje de er det, men hvis man ser på det i et større perspektiv, vil man innse at alle problemene man står ovenfor er der for en grunn kun, de skal gi deg erfaring til å få en sterk karakter som har evne til å stå i mot hva enn livet har å by på. Jeg har innsett nå, at uansett hva livet kaster på meg, så har jeg alltid muligheten til å la det knekke meg eller jeg kan lære av det. Som en blomst som spirer gjennom hardt terreng, vil du kunne komme deg gjennom de tøffeste utfordringene.

    Man har alltid muligheten til å reise deg igjen, se deg selv i speilet og bestemme deg for at man ikke skal la noe stoppe deg.  Hvis et egg knekker fra utsiden, er livet over, men hvis det knekker fra innsiden, begynner alt liv. Før hatet jeg når jeg fikk mostand, og jeg skjønte ikke hvorfor det skulle skje meg. Men nå, når jeg ser tilbake med et helhetlig perspektiv, innser jeg hvor takknemlig jeg er for at alt jeg har gått igjennom, for jeg har helt ærlig aldri følt meg sterkere emosjonelt enn det jeg er nå. Jeg har innsett at uansett hva man opplever, kan man finne lærdom i det for å gjøre det om til noe positivt. Jeg har lyst til å lære alt jeg kan, oppleve verden, skape forandring og gjøre livet mitt til mitt eget mesterverk. Fra nå av skal jeg fargelegge mitt eget liv med mine egne farger og fargelegge det utenfor kantene. Mitt håp er at ikke bare jeg, men også du tar steget for å gå etter et liv som vil gi deg varig lykke, for din lykke er like viktig som alle andre sin. Man har ikke tid til å kaste bort livet sitt eget liv i frykt, så lev nå, ta sjanser og vær deg!

  • 1


     

    Selvkjærlghet? Hva er det egentlig? Man får stadig vekk høre opp gjennom livet at det er viktig å elske seg selv. Hvordan man må kunne elske seg selv for å kunne elske andre. Men selv om man har blitt foret med dette utsagnet opp gjennom livet, er dette noe vi egentlig har internalisert, eller er det bare et utsagn som går inn det ene øret og ut det andre? Stadig vekk leser jeg artikler om folk som sliter med depresjon, dårlig selvbilde, selvskading, utbrenthet... til og med folk som ikke ønsker å leve lenger. Dokumentarer har blitt laget, bøker har blitt skrevet og det blir gjenspeilt i mye av dagens musikk. Man trener seg selv til utmattelse, går på krasjdietter kaster seg selv under kniven. Man gjemmer seg bak en konstruert maske av ytre perfeksjon. Våres egen identitet har blitt et produkt av forventninger av hvordan vi bør være.

    Mange av oss har mistet kontakten med vårt egentlige selv, våres autentiske selv. Vi er livredde for å vise våres sanne selv i en frykt for å bli avvist av folk rundt oss. Kanskje er dette noe vi ikke er klar over på et bevisst nivå, mye på grunn av hvordan den påvirkningen vi opplever er indirekte. Fra ung alder får vi alle ulike signaler om hvordan vi bør oppføre oss for å oppnå aksept. Menneskets største fundamentale behov er behovet for kjærlighet, og hva gjør man hvis man ikke oppnår kjærlighet ved å vise den man egentlig er? Vi blir en annen!  Vi oppfører oss slik vi burde og ikke slik vi egentlig er på innsiden. Flere ganger når jeg har spurt folk rundt meg hva de egentlig vil, har de ikke noe definert svar, det eneste jeg får tilbake er: "jeg vet ikke, jeg vet egentlig ikke hva jeg egentlig vil". Hvor lett er det ikke å bli offer for andres forventninger når man ikke har en anelse av hva man egentlig har lyst til å gjøre dypt nede i hjertet våres? Man blir man slått i hjel med andres tvil, spesielt hvis de målene man har satt seg er "urealistiske". Det er utrolig lett å la andres tvil komme i veien for våres egne drømmer, for hva vi egentlig vil. For å bli den vi er og gjøre det man egentlig vil, er man nødt til å slutte å la sitt egen selvtillit bli styrt av andres aksept - vi må finne selvkjærlighet. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men det er faktisk nøkkelen til et liv verdt å leve. Vi faller i søvn i våres egne mønstre, vi sporer av skinnene til vårt sanne, autentiske selv. Det er som at vi blir styrt av usynlige tråder som marionetter av våres eget ego. På mange måter vil jeg si at vi er i et slags fengsel som vi er fanget i, et fengsel i våres egen psyke. Det er utrolig trist å tenke på at det egentlig er lettere ut enn man tror å komme seg ut av dette fengselet, vi er bare nødt til å bli bevisst på våres egne motivasjoner og hvordan vi er fanget i en transe av våres eget egos motivasjoner. 

    Det er vondt å se hvordan vi behandler oss selv, hvor mye unødvendig skade vi påfører oss selv både psykologisk og fysiologisk. Jeg selv hvor galt det går hvis jeg ikke er bevisst på hva jeg faktisk holder på med, hvordan jeg fort begynner å leve livet mitt på autopilot. Hvordan jeg mange ganger gjør ting som strider mot mitt autentiske selv, hvordan jeg presser meg selv til det ytterste for å oppnå aksept. Jeg husker godt hvordan det en dag slo meg når jeg så meg selv i speilet, at jeg har levd ute av takt fra mitt eget sanne selv. I mangfoldige år har jeg levd en løgn, en løgn mot meg selv, jeg hadde ikke kontakt med mine sanne følelser. Ikke visste jeg at jeg hadde dannet min egen identitet rundt andre sine forventninger. Når jeg innså dette, fant jeg ut at jeg hadde et valg, jeg kunne enten velge å leve livet mitt etter mitt eget egos motivasjoner, eller jeg kunne gå inn i meg selv for gjenforenes med mitt sanne jeg. Det var vondt å se dette gapet mellom mitt sanne selv og mitt falske selv, men jeg skjønte raskt at jeg var nødt til å ta det store steget for å bli et helt menneske igjen. Mange lag med smerte måtte bli skrelt av for å komme frem til min egen kjerne. Etter en lang stund med målrettet psykologisk arbeid, kom jeg til slutt til et gjennombrudd som gjorde at mitt eget tomrom av mørke ble fylt med lys igjen og hvor jeg fant en selvkjærlighet som ikke kunne måles mot noe annen kjærlighet. Det var en kjærlighet som ikke kom fra andre, men fra meg selv. Ikke noen gang har jeg lyst til å gå tilbake til det livet jeg levde før, for den kjærligheten jeg nå føler ovenfor meg selv, kan ikke påvirkes av noen ytre krefter fordi den kommer fra innsiden.

  • 1

    I Norges samfunn ser jeg en ting som går igjen og igjen, og det er behovet våres for å oppnå sosial annerkjennelse, å lykkes. Som en type A personlighet, ser jeg hvordan denne søken etter sosial validering også har vært noe som jeg har vært gjeldende i mitt liv. Det har blitt til en slags tvangspreget ønske om å lykkes. Helt fra vi begynte på skolen, har vi blitt målt opp og ned. Vi blir spurt hva vi ønsker å bli, blir sammenlignet oss med de andre elevene i klassen, og vi ønsker helst å utkonkurrere de andre. Det er om å gjøre å være flinkest til å tegne, ha den sterkeste faren og være den som hopper hoppetau lengst. Når vi så blir eldre, blir dette internaliserte konkurranseinstinktet forsterket ved at våres prestasjoner blir målt på et seriøst nivå.  Karakterpresset begynner, gruppepresset øker, presset på å ha et perfekt ytre osv. Vi har press på alle kanter, og vi ønsker helst å være best.

    Som jeg nevnte tidligere, har jeg alltid hatt et sterkt behov for ytre validering. Fra jeg var liten var jeg alltid den som underholdte og prøvde å imponere alle rundt meg med å vise hva jeg klarte å gjøre. Jeg har alltid vært veldig glad i oppmerksomhet og et dypt ønske inni meg om å være best. Husker foreldrene mine ville at jeg skulle begynne på fotball, men når jeg innså at dette var noe jeg ikke følte jeg kunne bli god på, sluttet jeg med en gang. Foreldrene mine på den andre siden, var fast bestemt på at jeg skulle gå på en sport, at jeg skulle bli flink i noe. Jeg kan nesten ikke huske en gang hvor mange forskjellige sporter jeg har gått på, for hver gang foreldrene mine presset meg, prøvde jeg hardt en liten periode, men gikk fort lei på grunn av at jeg egentlig ikke likte det. Det jeg egentlig ville gjøre, var å uttrykke meg selv kreativt gjennom tegning, maling og musikk. Det har alltid vært en naturlig del av personligheten min å utfolde meg kreativt, og da helst for et publikum. Men siden dette ikke ble kategorisert som en ?idrett? eller ?sport?, ble jeg fortsatt presset til å begynne på ting jeg ikke ville. Det endte opp med at jeg sakte, men sikkert begynte å fortrenge mine egne ønsker, mine sanne behov og drømmer fordi jeg konstant ble fortalt av andre at de var urealistisk.

    Selv visste jeg godt hva jeg ønsket å gjøre. Min indre visjon av mitt fremtidige selv var allerede som ung veldig definert. Jeg visste jeg ville gjøre noe kreativt, jeg ville bli en underholder av et slag. Det å kunne være med å stimulere sansene til et publikum har alltid vært en naturlig for meg. Intuitivt zoomer jeg inn på publikums forventninger og tilpasser meg deres forventninger. Flere ganger har jeg gått til ekstreme lengder for å få reaksjoner hos andre, som å blogge om provoserende emner, stå opp kl 5 om morgenen før skolen for å style meg, spise minimalt med mat for å bli tynn, for å så kaste det opp etterpå, trene 5 ganger i uken og leve på gjennomsnittet 3 timer hver natt for å få unnagjort min ekstreme må-gjøre-liste. Etter mange år med en ekstrem robotlignende tilstand, endte jeg opp med å kortslutte både fysisk og psykisk - jeg ble utbrent. Til slutt orket jeg ikke å gjøre noe lenger, jeg følte meg nedstemt hele tiden og jeg ville bare sove hele tiden. Jeg skjønte ikke hvor all energien min hadde blitt av, og hvorfor jeg følte meg så tom på innsiden. Ikke skjønte jeg at jeg ubevisst hadde tatt på meg en maske som skulle vise en person som hadde alt på plass og som klarte alt.

    På grunn av at jeg nå var nødt til å senke ned farten på grunn av utmattelse, ble jeg også tvunget til å se innover mot meg selv. Etter mye selvrefleksjon innså jeg hvordan jeg hadde fortrengt mine sanne ønsker i et bytte mot ytre validering. På nytt igjen måtte jeg finne ut hva jeg egentlig ville uten å tenke på hva andre folk tenkte om det. Når jeg fant ut hva jeg egentlig ville, ble mitt hjerte fylt igjen med motivasjon, men denne gangen var det en indre motivasjon og ikke en ytre. Nå var jeg motivert fra innsiden, og jeg begynte sakte men sikkert å gjøre ting som sto i linje med mine sanne ønsker. Det var som at jeg endelig kunne ta av meg noen usynlige lenker som holdt meg tilbake for å bli den jeg egentlig ønsket å være. Endelig begynte jeg å skinne på innsiden igjen, slik jeg gjorde som barn, og jeg fant ut at jeg var nok slik som jeg var. Jeg begynte sakte å separere min falske identitet fra min sanne identitet, og ga meg en inspirasjon til å gå etter det jeg faktisk ville. Den indre reisen jeg har vært på, har vært en veldig smertefull en, men den har også vært en reise som til slutt har gjort at jeg har blitt en hel person igjen, jeg har funnet min sanne verdi.

    "The moment you understand yourself as the true Self,

    you find such peace and bliss that the impressions

    of the petty enjoyments you experienced before become

    as ordinary specks of light in front of the brilliant sun."
    ― Swami Satchidananda

  • 3

    Kjærlighet. Ordet som går igjen og igjen. Hva er det egentlig, siden man ikke kan ta på den, men kun føle den? Vi ser hvordan kjærlighet blir dramatisert gjennom filmer, litteratur, musikk og andre former for underholdning. Vi ser kjærlighet hvor enn vi vender oss. Man ser det på gaten, man ser det gjennom foreldrene våres og man opplever det selv. Spørsmålet jeg har stilt meg selv i det siste, er hva ekte kjærlighet egentlig er siden den kun forklares abstrakt. Derfor skal jeg i dette innlegget skal jeg prøve så godt jeg kan å prøve å forklare min subjektive oppfatning av hvordan jeg har opplevd kjærlighet.

    Jeg husker selv når jeg var liten, rundt 8 års alderen, hvor jeg fikk lov til å se Titanic av foreldrene mine. Aldri har jeg vært så fenget av en film noensinne, så rørt, så beveget. Den kjærligheten som Rose og Jack uttrykte for hverandre i den filmen er noe av det vakreste jeg noen gang har sett, hvordan kjærligheten bryter gjennom alt. Bare i så ung alder fikk jeg et innblikk i kjærligheten i sin råeste form, i sin essens. Dette har i senere tid vært mitt ideal i hva jeg ser på ekte kjærlighet er. Hvis vi er heldig, får vi muligheten til å oppleve den vakre følelsen av å bli elsket som ung, som gjør oss hel og som styrker oss. Når vi vokser opp, og må klare oss uten foreldrene våre, søker vi fortsatt etter den esoteriske følelsen av å være så tett et annet menneske på et like dypt og autentisk nivå. Vi jager etter en idealisert versjon av våres eget perspektiv på kjærlighet. Vi vil bli elsket, være knyttet til et annet menneske, føle den vidunderlige følelsen av å være i live og forsvinne inn i en fantasiverden av eufori.

    Selv var jeg veldig villig til å få oppnå denne kjærligheten, og jeg gikk aktivt inn for å finne den. Min første ekte kjærlighet begynte med en gutt jeg ble kjent med over sosiale medier, som bodde et annet sted enn der jeg bodde. Vi snakket en god del over sosiale medier og vi begynte sakte men sikkert å utvikle følelser for hverandre. Når vi først møtte, slo det meg intuitivt at jeg endelig hadde funnet den rette for meg, jeg bare visste det. Vi gikk fort inn i et forhold, alt gikk fort, alt føltes riktig. Vi tilbrakte mye tid sammen, til tross for at vi hadde et langdistanseforhold - for det skulle ikke stoppe meg! Det var som å være i en helt annen verden, en annen dimensjon -  jeg var i øyeblikket. De minnene vi skapte sammen, det vakre samspillet vi hadde og hvordan jeg fikk lov til å se dypt inn i sjelen hans, er noe som har berørt meg på et dypt nivå, som jeg aldri kommer til å glemme. 

    Det at jeg er en slik romantiker som jeg er, vil være noe som alltid kommer til å både være min styrke og svakhet. En styrke, fordi jeg håper og en svakhet, fordi slagene blir enda hardere. Selv om min første kjærlighet ikke viste seg å vare, og jeg var blendet av min egen naive tro på at vi kom til å leve for alltid sammen, er mitt hjerte fortsatt åpent. Ikke kommer jeg til å stenge det på grunn av en lite sår som med tiden vil gro igjen og like vakkert og skinnende som før. Jeg tror, dypt inni mitt eget hjerte, at jeg en dag vil finne den personen som vil være min for alltid. En person som fyller mitt hjerte med glød, som jeg kan fargeledde min egen sti på denne jorden med og som kan være med på min vei til å nå mitt sanne potensial. Er det noe jeg har lovet meg selv, er det at jeg aldri skal miste håpet, at jeg aldri skal gi opp. Man vet aldri hva som vil møte deg rett rundt hjørnet. Før eller siden møter en person som igjen vil fylle deg med kjærlighet og som faktisk også kommer til å bli din livspartner. Kanskje høres jeg tvangspreget ut, men er det en ting jeg kan si om meg selv, så er det at jeg aldri gir opp!

  • 2

    Gjennom livet, har jeg som alle andre, møtt på hindringer og motstand. Det har vært et liv fullt av uforutsigbarhet, overraskelser, bråe omvendinger og en miks av både positive og negative hendelser. Likvel, er det jeg har lært mest av og vokst på, all den motstanden jeg har møtt. Det har satt meg i prøvelse og tvunget meg til å utvikle meg som person. Det har aldri vært en gang jeg ikke har fått noe utbytte og lært noe av de utfordringene livet har satt meg ut på. Jeg har måtte smertefullt lære meg hvordan motgang er like viktig som de medgang. Det jeg også har også fått erfare er hvor fantastisk utsikten er på toppen av denne oppoverbakken er og de nye perspektivene jeg får av å se ting i et helt nytt lys!

    Motgangen og medgang har også lært meg kontrast, kontrasten mellom negativitet og positivitet. Både de negative og positive opplevelsene jeg har opplevd, har vært med å forme den jeg er i dag og har gjort meg sterkere som person. Variasjonen har også gjort at jeg har innsett at jeg ikke har muligheten til å forutse hvilken vei livet mitt skal ta, og hvordan selv om jeg på mange områder har en stor kontroll over livet mitt, har lært meg å måtte tåle at det noen som er helt ute av min kontroll. Det jeg ønsker å meddele med dette innlegget, er hvor takknemlig at jeg er for at jeg har måtte bli slengt litt frem og tilbake her i livet, i tillegg til å oppleve at alt rundt meg har falt sammen. Det har gjort at jeg har blitt tvunget til å finne ut hvordan jeg egentlig ønsker å leve ved å rette fokuset innover meg selv ved å lytte til indre stemme. Dette har gjort at jeg har fått muligheten til å bli kjent med meg selv på et dypt nivå samtidig somd det har gitt meg muligheten til å skrive dette innlegget for å dele universielle sannheter om menneskers komplekse natur ved å ta utgangspunkt i min egen.

    Selv om jeg mange ganger har lurt på hvorfor jeg har måtte gjennomgå så mye, har jeg i ettertid skjønt hvor viktig det faktisk var for meg at jeg har gått gjennom det jeg har stått ovenfor for å bli en sterk person. For å ta et eksempel, har jeg nylig gått gjennom en kjærlighettsorg hvor jeg måtte oppleve at mitt 6 måneders forhold gikk i grus. Med tanke på hvor mye planer vi hadde sammen, mine egne visjoner for forholdet og hvor glad jeg var i denne personen, var det som at livet mitt hadde blitt satt på pause og jeg mistet i en stund alt håp. Likevel var det som at det var en stemme inni meg som sa: "du kan enten velge å gi opp og la kjærligheten ta knekken på deg, ellers kan du bruke denne opplevelsen til å transformere livet ditt slik du alltid har ønsket det.". Det gikk fort opp for meg at jeg ikke ønsket å la kjærlighetssorgen dra meg ned i et dypet av elendighet, og jeg valgte derfor å ta tak i min egen situasjon, komme meg ut med venner, være kreativ, høre på oppløftende musikk, lese selv-hjelpsbøker, meditere og trene. I tillegg til dette har jeg også begynt å date igjen, hvor jeg har fått muligheten til å bli kjent med en ny fyr som jeg har skikkelig god kjemi med. 

    Jeg innser nå at det var universets plan for meg at jeg skulle oppleve det har opplevd, slik at jeg kunne gå i retningen av den personen jeg kom hit til verden for å bli. De verdifulle leksene jeg har lært, gjør at jeg ikke lenger frykter nederlag, det å gjøre feil og uforutsigbarhet , jeg ser heller på det som en mulighet til å vokse, til å komme et steg nærmere den jeg ønsker å være. I motsetning til før, hvor jeg ikke visste hvem jeg egentlig ville være, men hvem jeg trodde jeg ville bli, har jeg nå blitt tvunget til ta meg tid til å lytte på min egen intusjon om hva jeg egentlig vil. Jeg blitt belønnet med et krystallklart bilde på hvem jeg ønsker å bli, hva jeg vil oppnå og hvordan jeg ønsker å leve livet mitt. Og til deg som gjennomgår noe tungt og smertefullt nå: det virker kanskje grusomt nå og tungt nå, og man føler det ikke er en vei opp av det dype hullet av elendighet du befinner deg i, men likevel, hvis du ser grundig, vil du se at de negative hendelsene du opplever egentlig kun er her for å skape vekst i deg og for å få deg inn på riktig spor for å komme et steg nærmere til den du var satt her på jorden for å bli. Man tror kanskje av og til at man ikke har noe mer håp igjen og at ting aldri vil forandre seg, men tro meg, det vil det!

  • 3
     
     
    Det har kun vært et par dager. Men dagene føles som år. Selv om hjertet mitt sakte begynner å gro igjen, har jeg fortsatt en lang vei å gå. Ikke en dag går forbi hvor jeg ikke tenker på deg, på alle de flotte minnene vi hadde sammen, hvordan vi delte alt med hverandre. Alle de sterke følelsene jeg kjenner nå tynger meg hardt, og selv om jeg prøver å smile gjennom smerten, er den der fortsatt som en klump i brystet. Når du gikk ut døren, tok du også med deg mine visjoner, drømmer, men du tok også med deg en del av meg. Jeg skriver ikke dette som en måte å komme tilbake igjen på eller å ta hevn, fordi jeg har kun gode tanker og ønsker om deg, men jeg skriver det fordi jeg vil at du skal vite hvor mye våres tid sammen har betydd for meg.
     
    Om det var fordi våres ulikheter dro gjorde at flammen slutte å brenne, ønsket om frihet eller om du rett og slett mistet interessen, er ikke godt å si. Men det jeg vet, var at du var som en engel sendt ned fra himmelen, med en skjønnhet som lignet et mesterverk og en personlighet som spredde lys over meg. Om jeg vil finne en som gjorde at jeg følte som jeg gjorde, er ikke godt å si. Jeg finner meg selv stille mange spørsmål om hvorfor det ikke fungerte, men jeg har innsett nå at det ikke gjør meg noe godt å gruble over det. Men uansett hvor hardt jeg prøver å la være å tenke på deg eller hvor mye jeg prøver å distrahere meg fra mine egne tanker, er du fortsatt i tankene mine store deler av tiden. Det er som at du var solskinnet i mitt liv, og når du ikke er der, er alt mørkt og dystert. Alt som minner meg om deg, bildene vi har tatt sammen, ting vi har skrevet til hverandre og klær du har gjenglemt, er alle påminnelser om at du ikke er her med meg lenger. Hvor mye hadde jeg ikke gitt for å møte deg igjen for å gjøre alt rett? Ingen ord, ingen sang eller dikt kan få deg tilbake, men likevel er det et lite håp inni meg som sier at jeg kanskje vil.
     

    En ting kan jeg si sikkert om meg selv, er jeg har alltid vært en drømmer. Aldri har jeg gjort noe meningsfullt uten å ha satt hele min sjel i det. Det samme gjorde jeg med oss, jeg gjorde alt jeg kunne for at vi skulle få en lykkelig slutt, at det skulle vare. Ikke ville jeg innse at forholdet våres var på vei under.  Selv om jeg likevel hadde en smule anelse, var mitt håp for forholdet så sterkt at jeg var villig til å ta på meg hva som helst. Selv om jeg prøvde hardt å ikke feile, endte jeg opp med å få et slag i ansiktet av realitetens virkelighet, og jeg så drømmene forsvinne som sand mellom fingrene mine. Jeg har nå oppdaget baksiden av det å være en drømmer - at noen drømmer rett og slett ikke blir oppfylt. Jeg befinner jeg meg i en slags form for benektelse for at det ikke fungerte. Kanskje det beste hadde vært å se realiteten i øynene, eller kanskje er det både min styrke og svakhet å være en romantiker, at det er noe jeg bare må akseptere med meg selv? Hvem vet. Det eneste jeg vet er at du alltid vil være med i mitt hjerte.

    Remembering him comes in flashbacks and echoes

    Tell myself it's time now, gotta let go

    But moving on from him is impossible

    When I still see it all in my head

    In burning red

    Losing him was blue like I?ve never known
    Missing him was dark grey all alone
    Forgetting him was like trying to know somebody you've never met
    But loving him was red
    Loving him was red

    Losing him was blue like I?ve never known
    Missing him was dark grey all alone
    Forgetting him was like trying to know somebody you've never met
    But loving him was red
    Loving him was red

  • 3


                                      

    Vi mennesker blir født som hel, men lærer oss gjennom livet at vi er nødt til å forandre oss hvis vi vil bli akseptert og elsket. Denne splittingen skjer først og fremst i barneårene, hvor vi lærer oss at noen deler av oss selv er akseptable, mens andre ikke. Vi splitter vår egen bevissthet inn i to deler - det bevisste og det ubevisste. Dette kan for eksempel handle om et barn som ble straffet for å vise sinne, og lærer seg derfor at sinne er en negativ ting. Når barnet vokser opp, blir barnets sinne skjøvet bak i underbevisstheten - det blir fortrengt. Dermed sitter man igjen med en person som er passiv-aggressiv, som nekter for sitt eget sinne og som er konfliktsky. Dette er bare et av mange eksempler, men viser hvordan de aspektene man fortrenger er avhengig av miljøet man vokste opp i.

    Som vist på eksempelet over, gjør denne fortrengningen likevel ikke at sinnet forsvinner, men vil være med i underbevisstheten som en skygge. Denne skyggen, som et begrep som ble brukt av psykologen Carl Jung, handler om at vi har et aspekt av oss selv som vi ikke er klar over, og som representerer de sidene av oss vi ser på som "ikke-akseptable". Dette er også årsaken til hvorfor vi misliker noen personer, og ser på noen egenskaper som negative, fordi de fremstår som en representasjon av vår egen skygge. Hvis du noen gang har prøvd å løpe fra din egen skygge i sollyset, vet man at det er umulig å løpe fra den. Den er med oss uansett hvor hardt vi prøver å løpe fra den, og vil ikke forsvinne før vi begynner å se inn i oss selv for å finne ut hva som faktisk finnes i skyggen. Man kan si at ved å finne ut hva som finnes i skyggen, er det som at man kaster lys over sin egen skygge.

    Skyggen vår er som nevnt tidligere et produkt av fortrengning fra barndommen, og det å faktisk gå inn i oss selv for å finne ut hvilke aspekter av vår personlighet befinner seg i skyggen, vil på mange måter bringe opp den samme følelsen av å bli avvist som barn. Det er også grunnen til at så mange personer ikke ønsker å gå gjennom prosessen ikke å kjenne på de negative følelsene som er assosiert med det fortrengte aspektet av oss selv. Dette gjelder spesielt personer som ikke er komfortabel med sine egne følelser og som foretrekker å fokusere på det fokusere på det positive. De ser kanskje på dette som unødvendig og prossessen bringer frem forsvarsmekanismer i tillegg til at det vekker en så stor angst at de faktisk tror de skal dø. Men selv om det kan være en vanskelig prosess å gå gjennom, det å se inn i sitt eget mørke, faktisk en prosess som i enden vil gjøre at du blir hel igjen, at du blir fylt med lys og gjenforenes med ditt sanne selv.

    Grunnen til at jeg velger å skrive om dette, er fordi jeg selv på mange måter går gjennom denne prosessen nå, og det er en prosess som jeg har vært kjent med lenge. De smertefulle følelsene jeg har måtte gå igjennom og adressere, har vært en utrolig smertefulle, vonde og har på mange måter vært en ekstrem påkjenning for min egen selvoppfatning. Likevel er det en prosess som har gjort at jeg har fått kjennskap til mitt eget ubevisste. Prosessen har også lært meg til å få en større medfølelse for andre mennesker, og jeg har nå en større evne til å ikke bli like emosjonelt trigget av andre mennesker. Jeg vet nå at de også har en skygge med seg de også og handler utfra ubevisste følelser som de projiserer over på andre. Jeg kan derfor konkludere med å si at det å komme i kontakt med sin egen skygge, både er en spirituell og psykologisk prosess som gjør det ubevisste bevisst. Jo mer man er klar over sin egen skygge, jo mer bevisst blir man som en person.

    Det finnes mange måter man kan gå gjennom denne prosessen på, og hvis du søker opp "skyggearbeid" på Google, vil du finne mange metoder for å finne ut hvordan du kommer i kontakt med din egen skygge. Håper at dette innlegget kan være med å hjelpe deg som ønsker å bli bedre kjent med deg selv og komme i kontakt med den ubevisste delen av deg selv for å bringe frem de sidene av deg selv som har vært gjemt så lenge!

  • 4

     

     

    Har lenge ønsket å fortelle en historie om meg selv, en historie har tatt sted over flere år, men som jeg ønsker å dele med omverdenen for å snakke om den tomheten mange føler, men som noen føler sterkere enn andre. Dette er kanskje det mest sårbare jeg noen gang kommer til å dele med noen, men nå i det siste har jeg innsett viktigheten av å være åpen mot folk rundt meg, og hvor viktig det er å ikke holde skjul på det man egentlig tenker og føler. Historien min begynner slik:

    Etter mange år med mye selvrefleksjon, selvhjelp-bøker og en søken etter hvem jeg egentlig er, finner jeg meg selv like forvirret og tom som da før jeg startet min reise inn i mitt eget dyp av den ubevisste delen av meg selv. Jeg trodde lenge jeg hadde funnet meg selv og min egen identitet, men det viser seg at den identiteten jeg trodde jeg hadde, kun var en konstruksjon av andres forventninger til meg og for å bli beundret i deres øyne. Vanskeligere er det også, når mine egne kameleonegenskaper gjør at jeg skifter mitt eget image for å tilpasse ulike personer. Det er akkurat som at jeg skifter farge hver gang jeg er i en ny gruppe eller med en ny person. For en person kan jeg være rød, og for en annen, er jeg lilla. Men det som skremmer meg mest, er at jeg har blitt så vandt med å skifte farge, at jeg har lært til å gjøre det på automatikk, som en bryter jeg ubevisst skrur på. Det er ikke før senere tid jeg har innsett min egen evne til å skifte farger for å så spre de som en påfugl mot samfunnets idealer. Når jeg innså dette, slo det meg som et slag i ansiktet. Det er som å være på et konstant jobb-intervju eller være en skuespiller på en scene, hvor du bare skal prestere, prestere, prestere. Bare det å gå på butikken for å handle er som å være på en scene hvor jeg må passe på at før jeg ankom stedet, hadde brukt minst 1-2 timer foran speilet, hadde et godt gjennomtenkt antrekk, og helst ikke vise noen form for følelser til noen av de rundt meg for å unngå at jeg ikke gir et inntrykk at jeg ikke har alt på plass.

    Spørsmålet som surrer rundt i hodet mitt er: hvem er jeg egentlig, hvis jeg ser vekk i fra det imaget jeg viser til verden? Dette spørsmålet har sendt meg inn i en av de mest smertefulle opplevelsene jeg noen gang har vært gjennom. Grunnen til dette er enkelt og greit at jeg hele tiden har identifisert meg med den personen jeg har latet som jeg er, og ikke den jeg egentlig var. Det var ikke før jeg flyttet i hybel for meg selv at jeg virkelig fikk kjenne på hvordan det var å ikke ha noen å imponere. Dette ga meg jo muligheten til å faktisk begynne å rette fokuset på hvem jeg var på innsiden. Men til all  forferdelse opp for meg, jeg har jo faktisk ingen anelse om hvem jeg egentlig er! Denne tomheten jeg nå opplever, har sendt meg hodestups inn i skolearbeid, trening, lange netter med jobbing, og hard festing i helgen for å slippe å være sammen med meg selv og min egen tomhet. Denne konstante søken etter en situasjoner som gjør at jeg  får en fornøyelse av å leve livet mitt fra min konstruerte falske identitet, har gjort at jeg nå har blitt utbrent, mistet all motivasjon og sliter med depresjon. Bare det å komme seg på skolen er en jobb i seg selv, hvis jeg i det hele tatt klarer å komme meg på skolen. Alle forvetningene rundt meg er jo det samme, men jeg klarer ikke lenger å skyve unna følelsene mine for å få det jeg skulle unnagjort. Bare tanken på at noen skal sette karakterer på arbeidet jeg skal utføre, gjør meg uvel, for den gnisten jeg hadde før og måten jeg tidligere skinte med en indre glød og entusiasme, er nå slukket av følelsen av å føle at jeg ikke strekker til i andres øyne lenger. Men selv om jeg nå er omringet et mørke, omringet av depressive tanker og følelser, er det likevel som at mitt sanne jeg, min essens, skriker om å komme til overflaten.

    Gjennom livet har jeg alltid tenkt at alle mennesker har like mye verd, uansett hvor mye de har oppnådd eller ikke har oppnådd, og har alltid prøvd å akseptere folk slik som de er ubetinget. Men tanken på at jeg selv skal klare å aksepterte meg selv for den jeg egentlig er, er nå en tanke så var så vanskelig for meg å forstå, at det for meg nesten blir mer som en idé. Uansett hvor mange ganger jeg prøver å fortelle til meg selv at jeg ikke må basere min egen verd på andres forventninger om meg, er det som om mitt eget ego svarer meg: men hvordan i all verden kan du være et verdifullt menneske hvis du ikke er attraktiv, utretter ting og blir sett på i et godt lys av alle? Denne indre kampen med meg selv, har gjort at jeg nå er bevisst på at jeg har to selv, et falskt selv og et ekte selv. Mitt falske selv er den jeg viser til verden, min idealiserte versjon av meg selv, og mitt sanne jeg, var den jeg var bak fasaden. Denne frigjørelsenen jeg nå gjør fra mitt eget falske selv, eller hva jeg liker å kalle det, egoet, er så utrolig mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det er som jeg nå blir kjent med meg selv på nytt: hva er det jeg egentlig liker? Hva er mine sanne meninger? Hvem er jeg? Jeg tror min egen søken etter suksess og anerkjennelse gjennom livet, det å være perfekt i andres øyne, har gjort at mitt sanne selv sakte har blitt overstyrt av mitt eget ego som nå har tatt over førersetet for mine egne avgjørelser, og at jeg nå sitter igjen som et tomt skjell, som beveger seg som en marionett uten et indre kompass som forteller meg hva det er jeg egentlig ønsker og hva mine sanne følelser egentlig er. Men likevel, begynner jeg sakte men sikkert å finne meg selv igjen, og det at jeg nå blogger, er en autentisk uttrykkelse av mitt sanne selv. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, men jeg tror at med hardt arbeid, skal jeg klarte å gjenopprette en ekte selvkjærlighet og bringe mer frem av mitt sanne jeg, og finne en indre glød som ikke blir slukket av noe som helst vind.

    Gjerne legg igjen en kommentar hvis du kjenner deg igjen i noe av det jeg har skrevet!

  • 0

    Om du ønsker å sende meg en mail, så er mailen min heikonblogg@hotmail.com! Svarer kun på seriøse meldinger og vil ignorere useriøse.

  • 4

    Hei!

    På medialinjen på Nordal Grieg holder vi årlig på med noe som kalles PTF. PTF er forkotelse for "Prosjekt til fordypning" som vi har to ganger årlig hvor man kan velge å utdype seg i noe man interesserer seg for eller har lyst til å lære seg. Man blir da vurdert i hvor bra man har klart å nå opp til kompetansemålene man har satt til seg selv. Jeg og to gode venninner av meg bestemte oss for å bli et team. Teamet besto av meg, Karen og Susanne, som forresten var noen supre personer å være på gruppe med! Tror jeg aldri har hatt det så gøy med et prosjekt før. :)

    Vi valgte da å gå for å lage promovideo hvor vi diktet opp et klessmerke som vi kalte "J'adore" (fransk for "jeg elsker det"). Vi valgte å bli vurdert i videoredigering i et program kalt Adobe Premiere Pro. Først starter man med idémyldring → planlegging → arbeidsprosess → sluttprodukt. Når man i PTF er ferdig med et produkt, er man nødt til å skrive en rapport på ca 3000+ ord hvor man skal forklare hva man har lært gjennom prosessen, hvordan den ble utført, ting vi burde gjort bedre/ting vi klarte bra osv. Denne videoen er forresten redigert av Karen, så all creds til henne! Her er videoen:

    Hva synes dere?

  • 4

    Hei!

    Må bare som en start si at jeg er veldig takknemlig for tilbakemeldingene på det forrige innlegget mitt. Skal prøve å svare resten så fort som mulig, men siden jeg er på hytta uten Wifi, blir tilgangen til samfunnet rundt meg litt begrenset. Skal forresten prøve å ikke ha fokuset for mye på hverdagen min, men mer på meningene mine. :)

    I dag har jeg egentlig ikke gjort stort, det har vel mer vært en dag som har gått vekk på handling, tur med hunden og andre ikke fullt så unike ting. Har storkost meg med å snakke om alt om livet med min kjære mormor over kaffe. Jeg bare elsker å snakke om livet og mine egne synspunkter med folk som har mer livserfaring enn meg. Vi har også fått masse arbeidsoppgaver vi har fått tildelt som vi tjener penger på, noe som er fantastisk siden jeg ikke har en ordentlig sommerjobb. Vet ikke om det er fordi jeg er for lat eller om det er fordi jeg ikke tør å ta steget ut i arbeidslivet. Resten av dagen skal gå til Enchiladas. Tror jeg har blitt litt påvirket av en venninnene av meg som virkelig forguder Enchiladas. Har til og med blitt invitert over på Enchilada-kveld etter jeg kommer hjem fra ferie?





    Hva har dere gjort i dag? 

  • 17

    Hei!

    Dette er et spørsmål som jeg har stilt meg selv mange ganger. Hvorfor er det sånn at det er kun sosialt akseptert at kun jenter skal få lov til å se ekstra bra ut? Selv har jeg brukt sminke siden jeg gikk i åttende-klasse. Jeg begynte hovedsakelig med å bruke sminke fordi jeg hadde et generelt stort hudproblem. Og når jeg brukte sminke, var det som at dekket over min egen usikkerhet ? og det ga meg igjen bedre selvtillit. Men det er jo selvfølgelig en bakside med alt. Siden jeg var den eneste (tror jeg), som brukte sminke av gutter, skapte jo dette et kjempehysteri. Jeg innrømmer at jeg har gått litt overload noen ganger med mengden av sminke (men hvem har vel ikke eksperimentert med sminke?). Jeg ble hele tiden fortalt at det er kun jenter som bør bruke sminke, for hvis du bruker sminke og er gutt, så må du være homofil. Ok, greit, så i mitt tilfelle er jo jeg homofil, men at en gutt bruker sminke betyr jo ikke det automatisk at han er homofil?


    Ettersom tiden gikk, ble jeg vel vandt til at folk synes jeg var rar, annerledes og spesiell. Jeg lærte meg å gi litt faen. Jeg følte meg vel med meg selv og hvordan jeg så ut med sminke, og hvorfor skulle jeg la andres trangsynte og dømmende meninger (og blikk) styre hvordan jeg ville være? Jeg tror faktisk nesten jeg ble så lei av all dømmingen at jeg ubevisst brukte mer sminke for å provosere og vise at jeg ikke brydde meg. Det er sjeldent jeg ser folk utenfor homsemiljøet som i det hele tatt tør å se på en foundation-flaske uten å være redd for å bli hengt ut og sett på som ?annerledes? eller ?homofil?

    Jeg prøver ikke fortelle at gutter SKAL bruke sminke, men at gutter også bør få gjøre AKKURAT hva de vil gjøre med sitt eget utseende uten at de skal bli puttet i en bås og bli kalt ?homse? eller ?freak? osv. Jeg prøver heller ikke å fortelle at man skal kjøre på med fjorten lag svart mascara, den mørkeste foundation som ikke passer til hudtonen, lilla øyenskygge og knæsj rosa leppestift. For all del, gjør hva du vil, men jeg tenker mer på naturlig sminke for å fremheve og skjule det man kanskje ikke er så stolt over. Det er så masse man kan gjøre uten at det ser fake og overdone ut. Hvis man har veldig lyse øyenbryn, litt kviser her og der, eller kanskje er litt blek (the list goes on), er det mange ting som kan fikses på for å øke selvtilliten, selvbildet og å bli mer attraktiv blant jenter/gutter med litt juks. Hvis man føler man ser bra ut, øker det automatisk selvtilliten og selvbildet, og hva er vel ikke mer sexy en dose selvtillit? ;)

  • 2

    Hola!

    Dagen i dag har vært en helt ordinær vanlig dag. Vi har begynte å jobbe med reklameanalyse på skole nå, og jeg var så heldig å få Axe Deodorant som reklameprosjekt. Vi startet med idémyldring, hvor vi egentig bare skulle fyre løs kreativiteten våres. Med tanke på at jeg kom på gruppe med min super-dupre gode venninne, Guro, så ble jo alt bare ti ganger lettere. Er så mye bedre å jobbe med folk man faktisk har god kjemi med. Lucky me. Ellers har dagen vært kjempegrei, føler den har vært ganske chill, og det eneste jeg egentlig har gjort er å pakke, gå på tur med hunden, dratt på butikken og redigert bilder. Simple as that. 

    Har vel ikke noe mer å tilføye annet enn disse bildene jeg egentlig skulle legge ut i går men som jeg ikke fikk tid til. Prøvde meg frem med litt forskjellige effekter i Photoshop. Vet ikke helt hva jeg synes om resultatet selv. Eksentrisk, maybe? The creativity is flowin'. Håper dere får en fin kveld videre i hvert fall, så blogges vi alle i hopa. ♥

    Hva har du gjort i dag?

    Fotograf: Guro Skeie




     

  • 7

    Hei! 

    Ble dessverre ikke noe blogging på meg i går. Fikk rett og slett ikke tid til å blogge i går, alt gikk i ett sett med trening, husarbeid, reklameanalyse og andre hverdagslige ting som måtte gjøres. Er sykt irriterende at jeg ikke får tid til å gjøre det jeg åpenbart liker å gjøre best - å blogge. Skulle ønske tiden kunne stoppet av og til så jeg bare kunne blogget i evigheten.

    I dag startet vi skole dagen med at vi fikk undervisning i After Effects, et program som enkelt og greit er videoredigering. Følte jeg fikk et godt innblikk i hvordan man egentlig jobber med videoredigering. Vi fikk starte med å redigere litt tekst, som vi skulle legge forhåndsstilte effekter oppå etterpå så det skulle få en kul overgang. Etter dette hadde vi undervisning i lydredigering. Der lærte vi egentlig mest om hvordan man man jobber med lyd i et program kalt Adobe Audition. Vi jobbet med en øvelsesoppgave som vi skulle lære oss å sette inn lyd og redigere den i en tilfeldig video. Ellers i dag har jeg kjøpt en ny lader til Macen min og en musematte. Er meget fornøyd med dagens innkjøp! Brukte selvfølgelig unødvendig lang tid på å finne dette, klarer dessverre aldri å bestemme meg...

    Det var egentlig alt jeg har fåretatt meg i dag. Resten har dagen har bare gått som en vanlig hverdag - i rutiner. Har vel ikke noe mer å tilføye i dag, annet enn at jeg håper dere får en super-duper dag... kveld? videre. ♥

    Tenkte jeg likevel kunne ta med noen av bildene jeg tok i går, som min fantastiske honey, Guro, tok av meg i går. All creds til deg! Er lov til å synes jeg er en mediafreak altså. ;-)




    (Er ikke mine briller jeg bruker her, så hvis de ser kanskje en smuuule for liten ut, så skyldes det fordi jeg lånte det av min supre venninne, Oda. Følte jeg så smart ut.)


     


     

  • 0

    Hei!

    Har hatt noe på tankene i det siste, noe som jeg har lyst til å uttrykke et sted. Dette er ikke bare et syteinnlegg, men også et perspektiv jeg har. Disse tankene er veldig, ja, kompliserte og generelt vanskelig å sette ord på, men jeg skal prøve så godt jeg kan.

    Vi bor i en verden hvor alle mennesker er ulike, har ulik bakgrunn, motiv, personlighet, utseende, syn på verden osv. Det er så mange ulikheter, det er så mange ting som gjør oss til egne individer. Men det er en ting alle mennesker har til felles, det er at vi blir født og vi dør. Vi går i forskjellige retninger, har forskjellige mål i livet og ønsker. Det er sjeldent jeg tenker på at det en dag vil komme en dag hvor jeg skal forlate denne verden. Det er akkurat som at jeg fortrenger tanken på det, at det ligger i underbevisstheten. Tanken på at vi bare har ett liv, med så mange muligheter og veier å gå er en skremmende tanke. Lever vi riktig? Hva er meningen med livet? Hvorfor går vi de veiene vi går?

     
    Penger, utseende, klær, dyre biler, stort hus, hytte, båt osv, er kun noen av de materialistiske tingene vi overbeviser oss selv at skal skape evig lykke. Vi blir hele tiden foret med informasjon i hvordan vi kan bli lykkelig, og det kommer alltid tilbake til det materialistiske. Det er har blitt fullstendig kaos i mangfoldet av mennesker når det kommer til hva som er ekte og ikke. Streben etter perfeksjon har blitt en folkesykdom som skaper mye elendighet. Mange, inkludert meg selv, setter urealistiske idealer som vi stadig vekk prøver å jobbe mot. Å gjøre feil er den største frykten til mange, og som paralyserer oss til å følge drømmene våres. Vi blir paralysert av vår egen frykt fra å gjøre feil.

    For meg selv er dette noe som jeg sliter ekstremt med. Jeg er livredd for å gjøre feil, fordi jeg ser på feil noe fatalt som bør på overhode ikke noen omstendigheter forekomme. Hva skjer hvis jeg ikke har kontrollen lenger? Det har faktisk blitt så ille at jeg blir så overveldet at jeg av og til velger å isolere meg. Perfeksjonisme er noe som kontrollerer meg på mange områder. Jeg setter meg selv skyhøye idealer, og tenker til meg selv: "Hvis jeg når disse idealene, DA vil jeg bli lykkelig?" Men når jeg disse idealene? Nei. Jeg når aldri opp til idealene mine, noe som føler til at jeg føler meg elendig. Det går i en uendelig negativ syklus. Jeg setter hele tiden målstreken foran meg, som tilsvarer at jeg aldri vil komme i mål. Frykten har blitt så dominerende at selv de minste tingene jeg gjør er slitsomt. Vet det er veldig utsnakket, men pressene rundt er faktisk voldsomme, og når man i tillegg har høye forvetninger til seg selv, er det nesten umulig å føle seg fornøyd med noe som helst.

    Men ikke misforstå meg, jeg har det egentlig ganske bra, men noen ganger blir jeg overveldet av min egen negativitet. Tenker som blogger at jeg har lyst til å vise både mine gode og dårlige dager, ikke bare skjerme leserne for det negative. Ingen kan relatere til en "perfekt" person, eller hva? Tenker kanskje det er noen som kjenner seg igjen i dette, å føle seg håpløs, ikke føler at man strekker til eller er god nok, verdig nok og at det er noe som mangler. Å binde selvtilliten til et urealistisk og uoppnåelig mål gir ikke noe positivt rett og slett ikke noe positivt utbytte. Håper jeg har fått frem poenget mitt i dette innlegget, og jeg vil bare si at det ikke var meningen å få frem hvor grusom verden er, men mer hvordan jeg ser på meg selv og hvordan jeg tror det er for mange andre. 

    Selv jobber jeg hver dag med meg selv for å komme over min egen streben etter perfeksjon, og heller begynne å sette realistiske mål for meg selv. Jeg kommer aldri til å klare å nå opp til mine egne drømmer hvis jeg lever ut av frykt. Jeg vil leve ut mine egne drømmer, med hardt arbeid og optimisme uten frykt. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ting jeg har unngått å gjennomføre og hvor mye jeg har latt mine egen selv-destruktive holdning komme i veien for min egen lykke. Det eneste jeg ønsker i dette livet er å bli lykkelig. Perfeksjonisme er en illusjon og et mål jeg aldri kommer til nå uansett hvor store ambisjoner jeg har.

    "Excellence does not require perfection" - Henry James


    Har skiftet design pga. det ikke gikk an å kommentere innleggene på det forrige designet. Nå er det mulig å kommentere i alle innleggene!

  • 0

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 17 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering, skriving... egentlig alt under kategorien media. Ellers liker jeg å være med vennene mine, trene og "leve i nuet".

    Hva handler bloggen om? For omlag ett år siden, kom jeg ut av skapet som homofil via bloggen og jeg har blogget om diverse temaer rundt det å være ungdom og liknende. Denne bloggen kommer da ikke bare være en hverdagsblogg, men også en blogg om mine personlige meninger. Er ikke helt sikker på hvordan jeg kom på bloggnavnet "Heikon", men jeg tror det var ren tilfeldighet. Bloggen min ble opprettet i desember 2011, og fra da har jeg hatt uttallige pauser og dårlig oppfølging av bloggen. Jeg beklager veldig for dette, og jeg beklager ekstra til de som leste bloggen min fast. Håper nå fremover på en ny mulighet til å starte opp en god blogg uten alle disse pausene og latheten min. Å blogge er som terapi for meg. 

    Hvordan var det å komme ut av skapet? Å komme ut av skapet gjorde at i stedet for å leve i en løgn, kunne jeg være den jeg er. Helt ærlig så har jeg visst at jeg var homofil i en ganske god stund før jeg kom ut, men å akseptere det og å gjøre det offisielt var definitivt det vanskligste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg var livredd for å bli mobbet, hvordan foreldrene mine og familien min ville reagere på det, og om folk ville behandle meg annerledes. Men med god støtte fra gode venner og akseptable foreldre har det gått hundre ganger bedre enn jeg forventet, og den gode responsen fra folk var uforventet. Selvfølgelig var det en del fordommer rundt omkring, men det gikk vel mer på oppførsel min enn legningen min. Det er ikke hver dag man ser en gutt med sminke og platinablondt hår! Derimot, selvom mange kanskje ser på meg som en stereotypisk homofil, så hater jeg å gå på shopping, lese om mote og jeg er ikke noe særlig trendy. Liker helst å ta på meg en hettegenser og en lue i stedet for å stresse med hva jeg skal ha på meg. Tror egentlig grunnen til at jeg er litt feminin mest sannsynelig er at jeg kun omgir meg med jenter og blir påvirket av de. Liker best å være med jenter, rett og slett. "Being gay is like glitter, it never goes away".

     

    Dette innlegget er stengt for kommentarer. 

  • Håkon Müller

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 19 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering og skriving. Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger hvis dere har noe på hjertet.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde