Veien til selvkjærlighet (Håkon Müller)
Hjem Enneagrammet Myers Briggs Om meg Add Kontakt

1

Veien til selvkjærlighet


 

Selvkjærlghet? Hva er det egentlig? Man får stadig vekk høre opp gjennom livet at det er viktig å elske seg selv. Hvordan man må kunne elske seg selv for å kunne elske andre. Men selv om man har blitt foret med dette utsagnet opp gjennom livet, er dette noe vi egentlig har internalisert, eller er det bare et utsagn som går inn det ene øret og ut det andre? Stadig vekk leser jeg artikler om folk som sliter med depresjon, dårlig selvbilde, selvskading, utbrenthet... til og med folk som ikke ønsker å leve lenger. Dokumentarer har blitt laget, bøker har blitt skrevet og det blir gjenspeilt i mye av dagens musikk. Man trener seg selv til utmattelse, går på krasjdietter kaster seg selv under kniven. Man gjemmer seg bak en konstruert maske av ytre perfeksjon. Våres egen identitet har blitt et produkt av forventninger av hvordan vi bør være.

Mange av oss har mistet kontakten med vårt egentlige selv, våres autentiske selv. Vi er livredde for å vise våres sanne selv i en frykt for å bli avvist av folk rundt oss. Kanskje er dette noe vi ikke er klar over på et bevisst nivå, mye på grunn av hvordan den påvirkningen vi opplever er indirekte. Fra ung alder får vi alle ulike signaler om hvordan vi bør oppføre oss for å oppnå aksept. Menneskets største fundamentale behov er behovet for kjærlighet, og hva gjør man hvis man ikke oppnår kjærlighet ved å vise den man egentlig er? Vi blir en annen!  Vi oppfører oss slik vi burde og ikke slik vi egentlig er på innsiden. Flere ganger når jeg har spurt folk rundt meg hva de egentlig vil, har de ikke noe definert svar, det eneste jeg får tilbake er: "jeg vet ikke, jeg vet egentlig ikke hva jeg egentlig vil". Hvor lett er det ikke å bli offer for andres forventninger når man ikke har en anelse av hva man egentlig har lyst til å gjøre dypt nede i hjertet våres? Man blir man slått i hjel med andres tvil, spesielt hvis de målene man har satt seg er "urealistiske". Det er utrolig lett å la andres tvil komme i veien for våres egne drømmer, for hva vi egentlig vil. For å bli den vi er og gjøre det man egentlig vil, er man nødt til å slutte å la sitt egen selvtillit bli styrt av andres aksept - vi må finne selvkjærlighet. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men det er faktisk nøkkelen til et liv verdt å leve. Vi faller i søvn i våres egne mønstre, vi sporer av skinnene til vårt sanne, autentiske selv. Det er som at vi blir styrt av usynlige tråder som marionetter av våres eget ego. På mange måter vil jeg si at vi er i et slags fengsel som vi er fanget i, et fengsel i våres egen psyke. Det er utrolig trist å tenke på at det egentlig er lettere ut enn man tror å komme seg ut av dette fengselet, vi er bare nødt til å bli bevisst på våres egne motivasjoner og hvordan vi er fanget i en transe av våres eget egos motivasjoner. 

Det er vondt å se hvordan vi behandler oss selv, hvor mye unødvendig skade vi påfører oss selv både psykologisk og fysiologisk. Jeg selv hvor galt det går hvis jeg ikke er bevisst på hva jeg faktisk holder på med, hvordan jeg fort begynner å leve livet mitt på autopilot. Hvordan jeg mange ganger gjør ting som strider mot mitt autentiske selv, hvordan jeg presser meg selv til det ytterste for å oppnå aksept. Jeg husker godt hvordan det en dag slo meg når jeg så meg selv i speilet, at jeg har levd ute av takt fra mitt eget sanne selv. I mangfoldige år har jeg levd en løgn, en løgn mot meg selv, jeg hadde ikke kontakt med mine sanne følelser. Ikke visste jeg at jeg hadde dannet min egen identitet rundt andre sine forventninger. Når jeg innså dette, fant jeg ut at jeg hadde et valg, jeg kunne enten velge å leve livet mitt etter mitt eget egos motivasjoner, eller jeg kunne gå inn i meg selv for gjenforenes med mitt sanne jeg. Det var vondt å se dette gapet mellom mitt sanne selv og mitt falske selv, men jeg skjønte raskt at jeg var nødt til å ta det store steget for å bli et helt menneske igjen. Mange lag med smerte måtte bli skrelt av for å komme frem til min egen kjerne. Etter en lang stund med målrettet psykologisk arbeid, kom jeg til slutt til et gjennombrudd som gjorde at mitt eget tomrom av mørke ble fylt med lys igjen og hvor jeg fant en selvkjærlighet som ikke kunne måles mot noe annen kjærlighet. Det var en kjærlighet som ikke kom fra andre, men fra meg selv. Ikke noen gang har jeg lyst til å gå tilbake til det livet jeg levde før, for den kjærligheten jeg nå føler ovenfor meg selv, kan ikke påvirkes av noen ytre krefter fordi den kommer fra innsiden.



  • 06.07.2016 kl.09:26
    Wow utrolig bra skrevet, og veldig bra at du tar opp dette temaet. Jeg selv har jobbet mye med selvkjærlighet, og har fått det mye bedre med meg selv i fremtiden :-)



    Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Håkon Müller

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 19 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering og skriving. Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger hvis dere har noe på hjertet.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde
    hits