Når masken faller av (Håkon Müller)
Hjem Enneagrammet Myers Briggs Om meg Add Kontakt

0

Når masken faller av


 

Fra jeg var ung har jeg hatt et brennende ønske om å kunne være i ett med noe. I stedet for at jeg har spredt energien min jevnt over, har jeg fokusert den så intenst at jeg har vært som en flamme som har brent opp i mengden. Når jeg har funnet noe som fanger interessen min, enten om det er en interessant person, en idé eller noe som har fascinert meg, er det som at hele kroppen min blir vekket til live, at jeg blir født på nytt. De mest levende øyeblikkene jeg har hatt i livet mitt, har enten vært når jeg har vært involvert i et prosjekt jeg har lidenskap for eller når jeg forelsket i en person. Det er som at du forsvinner midlertidig fra en tilsynelatende uinteressant verden og blir i ett med øyeblikket. Interessene mine har alltid vært intense, og mange måter er det også de som gir meg energi til å komme gjennom dagen. Møter jeg en ny person som jeg synes virker spennende på noe som helst måte, sperrer jeg ute resten av verden, retter mitt fulle fokus mot personen med intensitet og nysgjerrighet. Problemet mitt kommer bare når jeg forventer at andre skal stige til mitt nivå av energi, lidenskap og emosjonelle dybde. Når jeg er i et romantisk forhold, ønsker jeg å være så nær personen  jeg kan og å utforske dem på en måte som går langt under overflaten.

Selv om jeg har opplevd at jeg har gått inn i et forhold med en person som har virket som har virket som han har representert disse karakteristikkene, viser det seg ofte å være en slags form for "speiling" av min egen personlighet, og personen begynner sakte men sikkert å rette mindre og mindre oppmerksomhet mot meg. Det er som at jeg er en flamme og tiltrekker meg folk som trenger varme, slik at de kan varme seg på meg helt til jeg brenner ut. Min frustrasjon over utilfredsstilte behov bygger seg større og større, og som et resultat trekker den andre seg enda lengre og lengre unna. Til slutt ender det opp med at personen går lei og finner seg en annen flamme å varme seg på. Som resultat sitter jeg igjen utbrent av å prøve, av å gi, men aldri få noe i retur. Ved litt refleksjon har jeg innsett at jeg har en dyptliggende ønske om å bli beundret, om å bli sett og om å være ønsket. Dette ønsket eller behovet, har for meg manifestert seg i prøve å etterligne kulturelle idealer av skjønnhet for å "lokke" eller tiltrekke meg oppmerksomhet fra potensielle partnere. For meg har det alltid vært viktig å ta seg bra ut ved å trene, spise sunt, kle meg trendy, ha riktig hårfrisyre etc. Det er nesten som det har vært en slags konkurranse for meg å vinne over den personen som interesserer meg ved å endre personlighet etter den andre personens ønsker som en lysbryter. Som en person som også verdsetter dybde, har dette  også gitt meg mye indre konflikt med tanke på hvordan jeg på mange måter har overfladiske verdier som krasjer med mine verdier om en autentisk presentasjon.

Hvis jeg utvider perspektivet mitt litt, ser jeg hvordan det i verden nå, spesielt i populærkulturen, ligger et veldig stort fokus på det ytre. Hvordan vi mennesker på mange måter ubevisst (og bevisst) lever opp til en idealisert versjon av hva en romantisk partner skal være/se ut. Standardene våre er så høye at vi på mange måter søker personer som ikke en gang eksisterer. Vi vil helst ha en person som har en god utdanning, ser bra ut, er kreativ, intelligent, følsom (men ikke for følsom), har god musikksmak osv. Med andre ord ønsker vi en perfekt person, en fantasifigur. Siden jeg har vært bevisst over dette kollektive behovet vi i dag har i samfunnet for en ideell partner, prøvde jeg på mange måter å etterligne de karakteristikkene som var mest verdsatt av majoriteten. Det er som at vi kler på oss en karakter i starten av et forhold, en versjon av perfeksjon som vi prøver fanatisk å opprettholde, helt til den faller sammen sakte men sikkert av hverdagens realiteter og våre sanne motiver blir avslørt. På mange måter tror jeg at dette er grunnen til at så mange forhold også går i oppløsning, fordi vi fra starten ikke er ærlig med hvem vi er, vi er ikke genuine. Det er også her jeg tror man begynner å se feilene til den andre personen, hvor man innser at den andre personen ikke var så perfekt likevel. På dette stadiet har man jo også muligheten til å kunne lære å kjenne den andre personens sanne jeg for å utvikle et langvarig forhold, eller man kan velge å gi opp og fortsette letingen etter "den perfekte partner". Jeg tror på mange måter kjærlighet og dybde har blitt erstattet med en eventyrhistorie hvor vi skal ri nedover solnedgangen på en hvit hest og leve lykkelig alle våre dager.






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Håkon Müller

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 19 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering og skriving. Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger hvis dere har noe på hjertet.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde
    hits