Selvskading og spiseforstyrrelser (Håkon Müller)
Hjem Enneagrammet Myers Briggs Om meg Add Kontakt

3

Selvskading og spiseforstyrrelser


 

Dette innlegget kommer til å være det mest ærlige jeg noen gang har skrevet, mye fordi jeg har valgt å ikke sensurere eller holde tilbake det jeg tenker og føler. Lenge har jeg vurdert om jeg faktisk burde åpne meg selv på denne måten, men så tenkte jeg: hvis ikke jeg gjør det, hvem skal da gjøre det? Har ofte blitt fortalt hvordan jeg må være forsiktig med hva jeg skriver på grunn av hvordan det kan skade karriere og rykte. Men så spør jeg meg selv: hvor er ytringsfriheten i at man skal dekke over sannheten, hvor man kun viser deg selv fra en side som bare representerer halve sannheten? I dette innlegget skal jeg ta av mine rose-fargede briller, være dønn ærlig og snakke om temaer som er forbanna viktig at blir tatt opp. Det jeg skal ta opp her i innlegget er noe jeg selv har god kjennskap til, og som mange andre også har - det å selvskade og slite med spiseforstyrrelser. Siden vi lever i et samfunn som helst ønsker å smekke på et smil og skyve negative følelser under et teppe, tenker jeg at det å ta opp dette kan hjelpe dem som faktisk går gjennom dette akkurat nå, og dermed føle at de ikke er så alene. Selv er dette noe jeg for det meste har slitt med i fortiden, så er mitt ønske med dette innlegget hovedsakelig å gi håp til deg som trenger en person som forstår, for det gjør jeg, virkelig.

Det hele begynte i 2011. Som en ung og usikker tenåring, i skapet, nylig blitt skilsmissebarn og nettopp begynt på ungdomsskolen, begynte ting å skjære seg kraftig for meg. På den tiden var det som at jeg aldri følte jeg hadde noe konkret rundt meg, noe fotfeste, det var som at alt rundt meg var et stort kaos, i tillegg til min egen identitet. Stadig vekk ble jeg kalt "homse", "homofaen","?HH (homohåkon)", folk sendte meg stygge blikk i gangene og lo når jeg gikk forbi dem. Det gjorde ikke det noe lettere at jeg ikke turte å komme ut til noen, fordi jeg var livredd for at jeg skulle bli avvist av folk generelt. Det var som å leve i et konstant helvete, hvor jeg prøvde så hardt jeg kunne å ikke vise svakhet, slik at folk kunne ikke kunne bruke det mot meg. Ikke hjalp det mye når jeg valgte å fortelle det til en av bestevenninnene mine på den tiden, som fortalte det videre selv om jeg hadde bedt henne om å ikke gjøre det. Jeg følte at jeg ikke kunne stole på noen, at alt utenfor meg selv var et mørkt og dystert kaos av uforutsigbarhet. På grunn av hvordan folk behandlet meg, i tillegg til min ustabile identitet, begynte jeg å skade meg selv som en form for å numme ut følelsene mine. I tillegg til dette, gjorde selvhatet at jeg fanatisk begynte å finne verdi ved å slanke meg og bruke mye tid på utseendet mitt. Jeg tenkte at hvis jeg bare så pen ut, var slank nok og brukte dyre nok klær,  ville endelig akseptere meg, og alt ville bli ok. Dagene mine gikk til å drikke energidrikker, kombinert med kun ett måltid om dagen for å gå ned i vekt. Hvis jeg spiste for mye, fikk jeg dårlig samvittighet, og den dårlige samvittigheten dempet jeg med å enten kaste opp igjen maten eller selvskade.

Jeg følte meg som et påskeegg, dekorert på utsiden, men tom på innsiden. Ikke klarte jeg heller å konsentrere meg på skolen, på grunn av søvnløse netter jeg gråt meg igjennom. Men det verste av alt, var den følelsen av isolasjon du føler når du går gjennom så jævlige ting som dette. Du føler at du skriker så høyt du kan, men ingen hører deg. Et av mine første steg til å bli frisk igjen, var hovedsakelig når jeg fortalte situasjonen min til læreren min, som igjen fortalte det til foreldrene mine og som ba meg å kontakte helsesøster. Når man er i en slik situasjon som jeg var over i en lengre tidsperiode, begynner ens eget perspektiv på sin egen situasjon å skurre. Man har glemt hvordan det faktisk var å være frisk. Det og faktisk ha noen som fortalte meg at sånn jeg følte det ikke var normalt, var en stor wake-up call for meg. Noe av det som tok mye av vekten av skuldrene mine også, var når jeg tok det jævligste, men viktigste valget jeg har tatt - å komme ut av skapet. Den følelsen av lettelse når jeg valgte å gjøre dette, var som å kaste 50 kg av skam jeg hadde følt i magen min ut vinduet. Selv om selvbildet mitt fortsatt var ustabilt, begynte jeg sakte, men sikkert å spise normale mengder igjen og jeg kjente at dagene ble lysere for hver dag som gikk. Men det viktigste jeg noen gang har gjort for min psykiske helse på den tiden, tror jeg var å begynne å trene. Det å kombinere å spise normalt med å trene regelmessig katalyserte en vekst og dro meg sakte men sikkert ut av en gropen av elendighet jeg var i. Dette er jo selvfølgelig en veldig komprimert versjon av hvor vanskelig det faktisk det var å bli frisk igjen, det var langt ifra enkelt.

Siden jeg på den tiden ikke følte jeg hadde et stabilt selvbilde, begynte jeg en søken etter å finne ut hvem jeg var innerst inne. Hvem var jeg egentlig? Mye tid gikk til å lære om psykisk helse, personlighet og spiritualitet. Det var som å bli kjent med meg selv på nytt igjen, med mitt sanne selv - min essens. Noe av det som har vært desidert vanskeligst for meg, som jeg fortsatt sliter med i dag, er det å elske meg selv for akkurat den jeg er, uansett feil, at jeg er elskbar akkurat som jeg er. Jeg hadde løyet hvis jeg sa at jeg ikke sliter i ny og ne, men på grunn av mange års erfaring og en aksept av mine negative følelser, har jeg lært mange teknikker for hvordan jeg skal bearbeide smertefulle følelser når de bobler opp. Nå er jeg veldig takknemlig at jeg har vært gjennom de tingene jeg har vært gjennom, fordi det har gjort meg til en veldig bevisst og reflektert person som har mulighet til å se inn i andres smerte og være der for dem. Isolasjon er en av de største grunnene til at folk i det hele tatt sliter, at folk selvskader, tar stoff, utvikler spiseforstyrrelser og pilleavhengighet. Hva om du hadde noen som holdt hånden din når du var nede på bunnen og aksepterte deg for den du er? Hva om du hadde noen som ikke bare aksepterte dine positive sider, men også de negative? Jeg tror at hvis man skal begynne å finne ut hvem man faktisk er og bli den beste versjonen av seg selv, er man også nødt til å akseptere skyggeaspektene med seg selv. Til deg ute som leser dette nå, vil jeg bare si at det alltid finnes en vei ut og lys i enden av tunellen, du er ikke alene.



  • Brainoverbinge.com
    16.10.2016 kl.16:36
    sjekk ut brainoverbinge, enkel og grei løsning ut av spiseforstyrrelse som bingeating og bulemia.
    16.10.2016 kl.17:26
    Utrolig bra skrevet!!
    Frida
    16.10.2016 kl.23:07
    du skriver sykt bra <3 digger deg



    Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Håkon Müller

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 19 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering og skriving. Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger hvis dere har noe på hjertet.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde
    hits