Samfunnets maskin (Håkon Müller)
Hjem Enneagrammet Myers Briggs Om meg Add Kontakt

0

Samfunnets maskin


 

Søndager er for meg den desidert verste dagen i hele uken. Ikke bare fordi jeg må komme meg over den drepende trøttheten gårsdagens festligheter har bydd på, men fordi det er en dag jeg blir kastet inn i en spiral av endeløse spørsmål som surrer oppe i hodet mitt. Hva er meningen med livet? Tanken på å hoppe på enda en uke i samfunnets kappløp, hvor det eneste vi allerede da ser frem til neste helg, er deprimerende. Hvor er vi på vei egentlig? Lever vi i kontakt med våres egne ønsker, eller spiller vi bare som i en funksjon i den store samfunnsmaskinen? Når stopper vi egentlig for å lukte på blomstene? Når jeg ser utover alle som passerer gaten, ser jeg hvor like vi faktisk er på et fundamentalt nivå. Når jeg ser inn i øynene til folk jeg går forbi, ser jeg desperasjon, apati og frykt. Av og til virker det nesten bedre og unngå å se inn i andres øyner, slik at jeg slipper å bli møtt av den emosjonelle dødheten som stikker meg som en kniv i hjertet. Kanskje det beste hadde vært og bare latt meg selv plugge av selv, å fortrenge følelsene mine i et håp om å slippe å være på den mottagende ende av andres smerte. Men verdi har det at jeg prøver å finne sannhet og dele mine perspektiv, hvis ikke folk er villig til å våkne opp? Kanskje jeg er pretensiøs og narsissistisk siden jeg tror at jeg i det hele tatt har noe spesielt å tilby denne verden, men jeg tror likevel at jeg har noe unikt å dele.

Som den idealisten jeg er, har jeg mange visjoner om hvordan jeg ønsker at samfunnet skal være. Mitt ønske er å realisere mine egne idealistiske visjoner om en verden hvor de negative og positive aspektene av tilværelsene blir integrert i en helhet. En verden vi lever i harmoni, får muligheten til å utvikle oss til å bli den beste versjonen av oss selv, et samfunn hvor vi alle skinner på våres egen måte. Men hva skulle vi egentlig gjort uten motgang i livet? Hvem ville jeg vært hvis jeg ikke hadde måtte møtt på vanskelige tider, hadde jeg vært det individet jeg er i dag? Er ikke det litt positivt, den kontrasten den negativiteten det gir oss, hvor den kaster oss som en katapult i retningen av våres egen lykke? Så hvis jeg har følt mest på følelsen av verdiløshet, vil det gjøre at jeg resten av livet vil prøve å oppnå en følelse av å føle meg verdifull - og kanskje andre til og med mennesker? Er dette kanskje det som også er årsaken til at jeg er en idealist i utganspunktet? Kanskje er det bare menneskets ego som prøver å finne måter å betrygge ens egen eksistens ved å legge ekstra verdi på de få årene vi har på jorden. For vi har jo faktisk bare, hvis vi er heldig, rundt åtti-nitti år på denne jorden. Tanken på å bruke opp de årene jeg har på jorden på å leve et middelmådig liv uten å utforske ethvert hjørne av min egen nysgjerrighet, ta sjanser, bygge på talentene mine og realisere drømmene mine er enda større frykt enn døden selv.

Selv har jeg aldri skjønt når folk sier til meg at de mener at det er kun en riktig vei å gå. For meg ser jeg potensialene mine som et kaleidoskop av mulige veier å gå. Det er tusenvis av veier jeg kan ende opp, ikke bare én. Hvis jeg hadde sagt at jeg ikke kjente på angsten av min egen usikkerhet, av mine egne indre stemmer som hver og en virker like fristende, ville jeg løyet. Ikke nok med at man skal ha indre stemmer som skriker etter din oppmerksomhet, så skal man sortere ut andre menneskers ulike perspektiv om hva som er best for deg. Av og til frister det nesten å pakke sakene mine, ta med det jeg har av penger, forlate det livet jeg lever, utforske verden og starte alt på nytt igjen. Flere ganger dagdrømmer jeg om å bare la universet ta meg i mot med åpne armer og ikke lenger være bundet ned av samfunnets forventninger. Måten vi stadig vekk må bruke tid på ting som ikke bygger på våre styrker, men svakheter, gjør vi er stresset, deprimerte og utmattede. Det er bare et spørsmål om tid før majoriteten av folket blir så utbrente at hele samfunnet kollapser på seg selv. Vi blir fortalt at vi er late, ukonsentrerte og egoistiske. Sannheten er jo bare at andelen utbrente er større enn noen gang, fordi vi prøver å presse oss inn i et puslespill hvor vi ikke er den riktige brikken. Vi vet ikke hva vil vil.

Når vi var barn, fikk vi lov til å fargelegge utenfor linjene. Nå blir vi forventet at vi skal fargelegge innenfor - siden det er det logiske. Vi tror at vihar muligheten til å velge fritt, men sannheten er at vi egentlig ikke er fri i det hele tatt. Selvstendig tenking er noe som kun har blitt et utsagn, men som i realiteten sjeldent blir praktisert. Følelser, som har som funksjon å fortelle oss hva som er rett og galt, moralsk og umoralsk, hva vi liker/ikke liker, har har blitt den største fienden til mennesket. Vi nummer de vekk med ulike usunne forsvarsmekanismer som fungerer som olje for den maskinen vi har blitt. Mange ikke vet hva vi egentlig vil lenger, siden vi har fortalt at vi ikke må svømme mot stimen, er vi ekstremt mottakelige for påvirkning. Så da er det bare spørsmål om det som virker mest autoritært, det som har størst inntrykk og som virker mest solid, som vil vinne. Siden påvirkning i stor grad er underbevisst, tror vi at vi velger fritt. Men sannheten er jo bare det at vi er styrt av medier, skolen, religion, politikk, organisasjoner etc. Det er jo ikke noe i veien å søke trygghet i noe, men når man slutter å stille spørsmål ved å være kritiske ovenfor det som blir presentert foran oss, lever vi et liv i ignoranse. Den sanne friheten kommer når vi lar oss selv slutte å være styrt som marionetter av statsmaktens enorme påvirkningskraft, tar tilbake våres egen identitet og plugger oss av igjen så vi kan plugge oss på det virkelige liv.






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Håkon Müller

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 19 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering og skriving. Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger hvis dere har noe på hjertet.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde
    hits