Håkon Müller - En blogg med fokus på selvhjelp, personlig utvikling og psykologiske teorier
Hjem Enneagrammet Myers Briggs Om meg Add Kontakt

0

 

Når livet blir for mye, og jeg føler jeg mister meg selv i hverdagens forventinger, hvor min eget ønske om privatliv ikke blir møtt, ønsker jeg bare å forsvinne for meg selv i min indre verden. Da skrur av telefonen, nekter å gå ut døren og vil ikke snakke med noen. Raskt tar jeg på meg min egen komfortable forkledning av den isolerte filosofen som kun ønsker å reflektere over min egen eksistens og meningen med livet. Mørke tanker av melankoli sprer seg over sinnet mitt som en mørk sky av bisarre visjoner av symboler som kommer opp fra underbevisstheten. Manisk prøver jeg å uttrykke mine egen sjels oppdagelser gjennom kreative begivenheter, men klarer til min store skuffelse ikke å sette ord på det jeg opplever. Sakte men sikkert blir jeg dratt ned i dypet av mine egne negative føellser, som jeg både prøver å flykte fra samtidig som jeg føler meg fristet til å utforske det nærmere, å komme til roten av årsaken. Alt mister farge og blir grått rundt meg. Verken sang eller tekst kan uttrykke dybden av smerte og lengsel jeg føler. Bisarre ideer dukker opp i sinnet mitt og drar meg på en reise i mine egne uutforskede sider, de mørke og skjulte rommene i min egen bevissthet. Plutselig vil jeg kun kle meg med svart, høre på dyster musikk og se groteske filmer for å dekke min egen tiltrekning etter det spesielle, det mystiske og det ukonvensjonelle. Det føles som hjemme, å lurke rundt i mørket. Mørket har aldri skremt meg, men har derimot en tiltrekkende kraft på meg. Jeg har alltid likt lange joggeturer langs mørke skoger, fordi det føles som direkte refleksjon av min egne mørkere aspekter, det ubevisste og skjulte.

Måneder kan gå, hvor jeg ikke ønsker å være produktiv, men bare la underbevisstheten min slippe seg løs med symboler og beskjeder som jeg kan tolke som jeg selv vil. Jeg vil kun bruke tiden min i skyggene, og kommer så frem etter jeg har skvist hver dråpe av emosjonell juice som jeg transformerer til ord. Tanken på å ha en jeg kan dele funnene mine med har alltid vært tiltrekkende. En soulmate. Frykten min har likevel alltid vært at folk skal bli så frastøtt når jeg begynner å dele min eksentriske ideer og dype føelser at jeg likevel føler meg skamfull over dem. Spiritualitet har alltid vært en del av meg, og jeg har gjort det som en personlig oppdrag å integrere alle mine ubevisste aspekter inn i bevisstheten, både hos meg selv og andre. Mennesker som har store skygger og som er lite bevisste, har derfor en ekstrem tiltrekningskraft på meg. Jeg ønsker å finne ut deres mørkeste hemmeligheter og kaste lys på dem med min empati. De mest intense stundene mine i mitt liv har vært med fulle folk som åpner seg til meg en etter en, med sine dypeste problemer kastet over skulderen min. Hjertet mitt er fylt av grusomme hemmeligheter andre personer har fortalt meg, som på mange måter bekrefter teorien min om at de fleste mennesker liker metaforisk sett å sove med lampen på om natten for å unngå å måtte håndtere sine egne demoner. Sjeldent opplever jeg at andre folk forteller om sine problemer annet enn når djevlene i deres psyke svømmer til overflaten i alkoholisert tilstand. Det å måtte være på den mottakende ende av smerte er både en gave og en forbannelse. En gave i den forstand at jeg har muligheten til å gi empati og forståelse, en forbannelse i og med at jeg i ny og ne trekker meg unna i lengre tidsperioder for å reflektere over det jeg har blitt fortalt.

Flere ganger har jeg vært på grensen til å gi opp håpet for menneskeheten, mye fordi måten jeg selv har måtte oppleve ubevisste menneskers motivasjoner prøve å ødelegge meg selv og andre. Selv har jeg mange aspekter av min egen psyke jeg fortsatt må integrer, blant annet min eget konstante behov for å isolere meg selv for å så gjenoppstå. Kanskje virker det spesielt å holde på på denne måten, men det har vært min egen form for forsvarsmekanisme for å ikke føle meg overveldet emosjonelt. Selv om jeg på mange måter har mestret kunsten i å intellektualisere mine egne følelser, har jeg fortsatt perioder hvor min egen disidentifikasjon med mine egne følelser begynner å manifestere seg selv som fysiske symptomer som utbrenthet og andre kroppslige plager. Selv om jeg ofte klarer å holde de fysiske symptomene i sjakk ved trening og sunt kosthold, kommer det stadig vekk gjennom sprekkene i form av mareritt. De verste drømmene mine inneholder groteske scener, hvor jeg ser de som har delt hemmelighetene sine ligge døde, spredt utover gravplasser. Andre drømmer inneholder falske folk som later som de er hyggelig mot meg, som jeg innerst inne vet ikke har gode intensjoner, jage meg, tildekket av blod fra sine tidligere ofre. Mine mareritt tvinger meg på den positive siden til å stå ansikt til ansikt med mine egen underbevissthet. Likevel våkner jeg derimot opp i kaldsvette og føler meg fysisk utmattet i så stor grad at jeg føler meg syk. Drastiske forandringer tar sted i min egen psyke når jeg velger å lyse opp de mørke dalene av smerte som jeg blir tvunget til å gå igjennom med en lommelykt som lyser opp de monstrene som befinner seg der.

  • Håkon Müller

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 19 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering og skriving. Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger hvis dere har noe på hjertet.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde