Håkon Müller - En blogg med fokus på selvhjelp, personlig utvikling og psykologiske teorier
Hjem Enneagrammet Myers Briggs Om meg Add Kontakt

3
 
 
Det har kun vært et par dager. Men dagene føles som år. Selv om hjertet mitt sakte begynner å gro igjen, har jeg fortsatt en lang vei å gå. Ikke en dag går forbi hvor jeg ikke tenker på deg, på alle de flotte minnene vi hadde sammen, hvordan vi delte alt med hverandre. Alle de sterke følelsene jeg kjenner nå tynger meg hardt, og selv om jeg prøver å smile gjennom smerten, er den der fortsatt som en klump i brystet. Når du gikk ut døren, tok du også med deg mine visjoner, drømmer, men du tok også med deg en del av meg. Jeg skriver ikke dette som en måte å komme tilbake igjen på eller å ta hevn, fordi jeg har kun gode tanker og ønsker om deg, men jeg skriver det fordi jeg vil at du skal vite hvor mye våres tid sammen har betydd for meg.
 
Om det var fordi våres ulikheter dro gjorde at flammen slutte å brenne, ønsket om frihet eller om du rett og slett mistet interessen, er ikke godt å si. Men det jeg vet, var at du var som en engel sendt ned fra himmelen, med en skjønnhet som lignet et mesterverk og en personlighet som spredde lys over meg. Om jeg vil finne en som gjorde at jeg følte som jeg gjorde, er ikke godt å si. Jeg finner meg selv stille mange spørsmål om hvorfor det ikke fungerte, men jeg har innsett nå at det ikke gjør meg noe godt å gruble over det. Men uansett hvor hardt jeg prøver å la være å tenke på deg eller hvor mye jeg prøver å distrahere meg fra mine egne tanker, er du fortsatt i tankene mine store deler av tiden. Det er som at du var solskinnet i mitt liv, og når du ikke er der, er alt mørkt og dystert. Alt som minner meg om deg, bildene vi har tatt sammen, ting vi har skrevet til hverandre og klær du har gjenglemt, er alle påminnelser om at du ikke er her med meg lenger. Hvor mye hadde jeg ikke gitt for å møte deg igjen for å gjøre alt rett? Ingen ord, ingen sang eller dikt kan få deg tilbake, men likevel er det et lite håp inni meg som sier at jeg kanskje vil.
 

En ting kan jeg si sikkert om meg selv, er jeg har alltid vært en drømmer. Aldri har jeg gjort noe meningsfullt uten å ha satt hele min sjel i det. Det samme gjorde jeg med oss, jeg gjorde alt jeg kunne for at vi skulle få en lykkelig slutt, at det skulle vare. Ikke ville jeg innse at forholdet våres var på vei under.  Selv om jeg likevel hadde en smule anelse, var mitt håp for forholdet så sterkt at jeg var villig til å ta på meg hva som helst. Selv om jeg prøvde hardt å ikke feile, endte jeg opp med å få et slag i ansiktet av realitetens virkelighet, og jeg så drømmene forsvinne som sand mellom fingrene mine. Jeg har nå oppdaget baksiden av det å være en drømmer - at noen drømmer rett og slett ikke blir oppfylt. Jeg befinner jeg meg i en slags form for benektelse for at det ikke fungerte. Kanskje det beste hadde vært å se realiteten i øynene, eller kanskje er det både min styrke og svakhet å være en romantiker, at det er noe jeg bare må akseptere med meg selv? Hvem vet. Det eneste jeg vet er at du alltid vil være med i mitt hjerte.

Remembering him comes in flashbacks and echoes

Tell myself it's time now, gotta let go

But moving on from him is impossible

When I still see it all in my head

In burning red

Losing him was blue like I?ve never known
Missing him was dark grey all alone
Forgetting him was like trying to know somebody you've never met
But loving him was red
Loving him was red

Losing him was blue like I?ve never known
Missing him was dark grey all alone
Forgetting him was like trying to know somebody you've never met
But loving him was red
Loving him was red

  • 3


                                      

    Vi mennesker blir født som hel, men lærer oss gjennom livet at vi er nødt til å forandre oss hvis vi vil bli akseptert og elsket. Denne splittingen skjer først og fremst i barneårene, hvor vi lærer oss at noen deler av oss selv er akseptable, mens andre ikke. Vi splitter vår egen bevissthet inn i to deler - det bevisste og det ubevisste. Dette kan for eksempel handle om et barn som ble straffet for å vise sinne, og lærer seg derfor at sinne er en negativ ting. Når barnet vokser opp, blir barnets sinne skjøvet bak i underbevisstheten - det blir fortrengt. Dermed sitter man igjen med en person som er passiv-aggressiv, som nekter for sitt eget sinne og som er konfliktsky. Dette er bare et av mange eksempler, men viser hvordan de aspektene man fortrenger er avhengig av miljøet man vokste opp i.

    Som vist på eksempelet over, gjør denne fortrengningen likevel ikke at sinnet forsvinner, men vil være med i underbevisstheten som en skygge. Denne skyggen, som et begrep som ble brukt av psykologen Carl Jung, handler om at vi har et aspekt av oss selv som vi ikke er klar over, og som representerer de sidene av oss vi ser på som "ikke-akseptable". Dette er også årsaken til hvorfor vi misliker noen personer, og ser på noen egenskaper som negative, fordi de fremstår som en representasjon av vår egen skygge. Hvis du noen gang har prøvd å løpe fra din egen skygge i sollyset, vet man at det er umulig å løpe fra den. Den er med oss uansett hvor hardt vi prøver å løpe fra den, og vil ikke forsvinne før vi begynner å se inn i oss selv for å finne ut hva som faktisk finnes i skyggen. Man kan si at ved å finne ut hva som finnes i skyggen, er det som at man kaster lys over sin egen skygge.

    Skyggen vår er som nevnt tidligere et produkt av fortrengning fra barndommen, og det å faktisk gå inn i oss selv for å finne ut hvilke aspekter av vår personlighet befinner seg i skyggen, vil på mange måter bringe opp den samme følelsen av å bli avvist som barn. Det er også grunnen til at så mange personer ikke ønsker å gå gjennom prosessen ikke å kjenne på de negative følelsene som er assosiert med det fortrengte aspektet av oss selv. Dette gjelder spesielt personer som ikke er komfortabel med sine egne følelser og som foretrekker å fokusere på det fokusere på det positive. De ser kanskje på dette som unødvendig og prossessen bringer frem forsvarsmekanismer i tillegg til at det vekker en så stor angst at de faktisk tror de skal dø. Men selv om det kan være en vanskelig prosess å gå gjennom, det å se inn i sitt eget mørke, faktisk en prosess som i enden vil gjøre at du blir hel igjen, at du blir fylt med lys og gjenforenes med ditt sanne selv.

    Grunnen til at jeg velger å skrive om dette, er fordi jeg selv på mange måter går gjennom denne prosessen nå, og det er en prosess som jeg har vært kjent med lenge. De smertefulle følelsene jeg har måtte gå igjennom og adressere, har vært en utrolig smertefulle, vonde og har på mange måter vært en ekstrem påkjenning for min egen selvoppfatning. Likevel er det en prosess som har gjort at jeg har fått kjennskap til mitt eget ubevisste. Prosessen har også lært meg til å få en større medfølelse for andre mennesker, og jeg har nå en større evne til å ikke bli like emosjonelt trigget av andre mennesker. Jeg vet nå at de også har en skygge med seg de også og handler utfra ubevisste følelser som de projiserer over på andre. Jeg kan derfor konkludere med å si at det å komme i kontakt med sin egen skygge, både er en spirituell og psykologisk prosess som gjør det ubevisste bevisst. Jo mer man er klar over sin egen skygge, jo mer bevisst blir man som en person.

    Det finnes mange måter man kan gå gjennom denne prosessen på, og hvis du søker opp "skyggearbeid" på Google, vil du finne mange metoder for å finne ut hvordan du kommer i kontakt med din egen skygge. Håper at dette innlegget kan være med å hjelpe deg som ønsker å bli bedre kjent med deg selv og komme i kontakt med den ubevisste delen av deg selv for å bringe frem de sidene av deg selv som har vært gjemt så lenge!

  • 4

     

     

    Har lenge ønsket å fortelle en historie om meg selv, en historie har tatt sted over flere år, men som jeg ønsker å dele med omverdenen for å snakke om den tomheten mange føler, men som noen føler sterkere enn andre. Dette er kanskje det mest sårbare jeg noen gang kommer til å dele med noen, men nå i det siste har jeg innsett viktigheten av å være åpen mot folk rundt meg, og hvor viktig det er å ikke holde skjul på det man egentlig tenker og føler. Historien min begynner slik:

    Etter mange år med mye selvrefleksjon, selvhjelp-bøker og en søken etter hvem jeg egentlig er, finner jeg meg selv like forvirret og tom som da før jeg startet min reise inn i mitt eget dyp av den ubevisste delen av meg selv. Jeg trodde lenge jeg hadde funnet meg selv og min egen identitet, men det viser seg at den identiteten jeg trodde jeg hadde, kun var en konstruksjon av andres forventninger til meg og for å bli beundret i deres øyne. Vanskeligere er det også, når mine egne kameleonegenskaper gjør at jeg skifter mitt eget image for å tilpasse ulike personer. Det er akkurat som at jeg skifter farge hver gang jeg er i en ny gruppe eller med en ny person. For en person kan jeg være rød, og for en annen, er jeg lilla. Men det som skremmer meg mest, er at jeg har blitt så vandt med å skifte farge, at jeg har lært til å gjøre det på automatikk, som en bryter jeg ubevisst skrur på. Det er ikke før senere tid jeg har innsett min egen evne til å skifte farger for å så spre de som en påfugl mot samfunnets idealer. Når jeg innså dette, slo det meg som et slag i ansiktet. Det er som å være på et konstant jobb-intervju eller være en skuespiller på en scene, hvor du bare skal prestere, prestere, prestere. Bare det å gå på butikken for å handle er som å være på en scene hvor jeg må passe på at før jeg ankom stedet, hadde brukt minst 1-2 timer foran speilet, hadde et godt gjennomtenkt antrekk, og helst ikke vise noen form for følelser til noen av de rundt meg for å unngå at jeg ikke gir et inntrykk at jeg ikke har alt på plass.

    Spørsmålet som surrer rundt i hodet mitt er: hvem er jeg egentlig, hvis jeg ser vekk i fra det imaget jeg viser til verden? Dette spørsmålet har sendt meg inn i en av de mest smertefulle opplevelsene jeg noen gang har vært gjennom. Grunnen til dette er enkelt og greit at jeg hele tiden har identifisert meg med den personen jeg har latet som jeg er, og ikke den jeg egentlig var. Det var ikke før jeg flyttet i hybel for meg selv at jeg virkelig fikk kjenne på hvordan det var å ikke ha noen å imponere. Dette ga meg jo muligheten til å faktisk begynne å rette fokuset på hvem jeg var på innsiden. Men til all  forferdelse opp for meg, jeg har jo faktisk ingen anelse om hvem jeg egentlig er! Denne tomheten jeg nå opplever, har sendt meg hodestups inn i skolearbeid, trening, lange netter med jobbing, og hard festing i helgen for å slippe å være sammen med meg selv og min egen tomhet. Denne konstante søken etter en situasjoner som gjør at jeg  får en fornøyelse av å leve livet mitt fra min konstruerte falske identitet, har gjort at jeg nå har blitt utbrent, mistet all motivasjon og sliter med depresjon. Bare det å komme seg på skolen er en jobb i seg selv, hvis jeg i det hele tatt klarer å komme meg på skolen. Alle forvetningene rundt meg er jo det samme, men jeg klarer ikke lenger å skyve unna følelsene mine for å få det jeg skulle unnagjort. Bare tanken på at noen skal sette karakterer på arbeidet jeg skal utføre, gjør meg uvel, for den gnisten jeg hadde før og måten jeg tidligere skinte med en indre glød og entusiasme, er nå slukket av følelsen av å føle at jeg ikke strekker til i andres øyne lenger. Men selv om jeg nå er omringet et mørke, omringet av depressive tanker og følelser, er det likevel som at mitt sanne jeg, min essens, skriker om å komme til overflaten.

    Gjennom livet har jeg alltid tenkt at alle mennesker har like mye verd, uansett hvor mye de har oppnådd eller ikke har oppnådd, og har alltid prøvd å akseptere folk slik som de er ubetinget. Men tanken på at jeg selv skal klare å aksepterte meg selv for den jeg egentlig er, er nå en tanke så var så vanskelig for meg å forstå, at det for meg nesten blir mer som en idé. Uansett hvor mange ganger jeg prøver å fortelle til meg selv at jeg ikke må basere min egen verd på andres forventninger om meg, er det som om mitt eget ego svarer meg: men hvordan i all verden kan du være et verdifullt menneske hvis du ikke er attraktiv, utretter ting og blir sett på i et godt lys av alle? Denne indre kampen med meg selv, har gjort at jeg nå er bevisst på at jeg har to selv, et falskt selv og et ekte selv. Mitt falske selv er den jeg viser til verden, min idealiserte versjon av meg selv, og mitt sanne jeg, var den jeg var bak fasaden. Denne frigjørelsenen jeg nå gjør fra mitt eget falske selv, eller hva jeg liker å kalle det, egoet, er så utrolig mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det er som jeg nå blir kjent med meg selv på nytt: hva er det jeg egentlig liker? Hva er mine sanne meninger? Hvem er jeg? Jeg tror min egen søken etter suksess og anerkjennelse gjennom livet, det å være perfekt i andres øyne, har gjort at mitt sanne selv sakte har blitt overstyrt av mitt eget ego som nå har tatt over førersetet for mine egne avgjørelser, og at jeg nå sitter igjen som et tomt skjell, som beveger seg som en marionett uten et indre kompass som forteller meg hva det er jeg egentlig ønsker og hva mine sanne følelser egentlig er. Men likevel, begynner jeg sakte men sikkert å finne meg selv igjen, og det at jeg nå blogger, er en autentisk uttrykkelse av mitt sanne selv. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, men jeg tror at med hardt arbeid, skal jeg klarte å gjenopprette en ekte selvkjærlighet og bringe mer frem av mitt sanne jeg, og finne en indre glød som ikke blir slukket av noe som helst vind.

    Gjerne legg igjen en kommentar hvis du kjenner deg igjen i noe av det jeg har skrevet!

  • Håkon Müller

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 19 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering og skriving. Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger hvis dere har noe på hjertet.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde