Håkon Müller - En blogg med fokus på selvhjelp, personlig utvikling og psykologiske teorier
Hjem Enneagrammet Myers Briggs Om meg Add Kontakt

0

Opp gjennom livet har jeg vekslet mellom to ekstremer. Det har vært en variasjon mellom enten apati eller lidenskap, hvor jeg i periodevis er ekstremt utadvendt til å vende tilbake til ekstrem innadvendthet. Jeg har vanskeligheter for å huske de gangene i livet mitt jeg faktisk har hatt en nøytral sinnsstemning - det er enten eller. Enten er jeg involvert med verden  eller så er jeg distansert. Helt fra jeg var liten har jeg vekslet mellom et ønske om å være rundt andre, eller så vil jeg kun være for meg selv. Det har vært som en bryter har skrudd seg inni meg, helt uten videre, og folk rundt meg har også reagert på denne kraftige variasjonen.

På mange måter har det virket som at jeg har to personligheter inni meg selv, at jeg har en som er oppmerksomhetssyk og i en ekstrem søken etter å være sosial, eller så ønsker jeg å trekke meg vekk fra alle og unngå all sosial kontakt. Men med en dypere selvrefleksjon har jeg innsett at det handler mer om min personlighetsstruktur. Min personlighet har uttrykt seg gjennom motsetninger. På den ene siden er jeg produktiv, på den andre siden er jeg lat, har mye selvtillit/hater meg selv, utadvendt/innadvendt etc. Denne skiftningen av væremåte kan variere kraftig fra dag til dag, uke til uke og måned til måned. Av og til føler jeg får for mye inntrykk utenifra, og må trekke meg tilbake for å analysere situasjonen samt. finne meg selv igjen i kaoset av sanseinntrykk og sinnsstemninger. I motsetning til innadvendte personer som trenger å være alene for å få energi, måtte jeg være alene for å reflektere, for å opprettholde min egen identitet helt til jeg får motivasjon til å igjen med ny optimisme, energi og lidenskap på nytt være med i den sosiale dansen.

Det her vært veldig vanskelig i perioder, hvor jeg flere ganger har trukket meg unna over lengre tid og folk rundt meg har tatt det personlig ved at de tenker at jeg ikke ønsker å være med dem. Sannheten har bare vært at når jeg først trekker meg tilbake, er bare det å komme meg ut av døren et must. Da er det eneste jeg har lyst til å gjøre å lese litteratur, sove, trene og analysere mine egne tanker og følelser. I denne perioden faller jeg ofte inn i et rutinemessig mønster hvor jeg kun ønsker å gjøre ting på min egen måte. Fra jeg var ung har jeg vært i dette mønsteret, hvor jeg ikke alltid ønsket å være med venner i lengre perioder fordi jeg ikke følte meg emosjonelt i stand til å være sosial. Andre ganger kunne jeg ha kjempelyst til å ta del i det som skjedde rundt meg, hvor energinivået mitt var høyt oppe og jeg er veldig tilstede i det som skjer rundt meg. Da ønsker jeg kanskje å være omringet av folk så mye som overhode mulig, ha lange dype samtaler med gode venner eller en  av romantisk interesse.

Det er som å hele tiden svinge mellom to poler, at jeg styres av et indre kaos som kaster meg frem og tilbake, uten at får muligheten til å kjenne på indre ro. Mye av dette ble forsterket av at jeg også i visse perioder forsømmer mine egne fysiologiske behov som søvn, sult, hvile osv. for å få mest mulig gjort. Igjen slår dette tilbake igjen på meg i form av at det fysiologiske påvirker det psykologiske, hvor jeg til slutt ender opp i en ond sirkel. I retrospekt ser jeg hvordan min konstante svingning mellom å være aktiv til å være inaktiv har med å gjøre at jeg pusher meg selv så hardt at jeg ender opp både fysiologisk og psykologisk utslitt hvor jeg trenger lang tid for å få energi nok igjen til å ta del i livet rundt meg. Jeg har lenge følt meg som en brennende flamme som til slutt slukker og trenger noe/noen for å tenne meg igjen. Nå i senere tid har jeg lært meg viktigheten av å slappe av og skape balanse i livet mitt, og jeg er mer bevisst på mine egne behov og viktigheten av å dekke dem. Samtidig har jeg også lært å fokusere energien min, noe som gjør at jeg nå bruker mer tid på ting som gir meg noe, i stedet for å kaste bort masse energi på uvesentligheter.

  • 0

    Livet er herlig. For første gang på en lang stund har jeg nå endelig muligheten til å føle på ekte lykke. Når jeg endelig bestemte meg på å gi slipp på fortiden og lengselen på fremtiden, har det nå gitt meg muligheten til å sette pris på øyeblikket. Tomrommet inni meg har blitt fylt opp med takknemlighet, og jeg har funnet tilbake til meg selv. Jeg kjenner solen varme på huden min, vinden blåse gjennom håret mitt, den unike lukten av sommer og den blå himmelen med små dyner av skyer som svever sakte forbi. Det er som alle sansene mine er forsterket, nå som jeg er i synkronisering med øyeblikket. Det er utrolig synd at jeg ikke har innsett det før nå at det kun var så enkelt å føle seg bra. Men kanskje jeg på andre siden opplever kontrasten til det å ikke føle seg bra, at jeg måtte gjennom det jeg var gjennom for å komme til det jeg er nå? Jeg tror at det er viktig med motsetninger her i livet, slik at vi får muligheten til å kunne differiensiere hva vi liker og hva vi ikke liker. Det er vanskelig å verdsette blant annet penger hvis man alltid er vandt med å ha penger i banken, akkurat som det er vanskelig å vite hvem man egentlig ønsker å ha i livet sitt hvis man ikke har opplevd å bli behandlet dårlig av noen.

    Det er så mye man kan verdsette her i livet, så mye positivt. Viktigheten av å skaffe er balansert perspektiv på virkeligheten, å kunne være takknemlig for det man har i tillegg til det man mangler. Livet er på mange måter egentlig ganske enkelt, men vi har en tendens til å komplisere det med våre egne bekymringer, lengsler og vaner. Hvis vi ser oss godt rundt oss, vil man se at vi lenge har vært blind for de mange gledene livet har å by på. Det er kanskje en vanskelig omvendig, mye på grunn av at hjernen vår over tid har formet neurologiske baner etter langvarige negative tanker har vært dominerende i psyken. Men over tid, hvis man sakte, men sikkert klarer å ta mer og mer lys inn, vil til slutt hjernen omprogrammere seg til det nye perspektivet, og man vil til slutt bli en mer positiv person som resultat. Man har ofte den tendensen til å tenke at det er vanskelig å gjøre store endringer med seg selv. Dette er fordi de vanene vi har, holder oss innenfor komfortsonen. Som et eksempel brukte jeg i en lang periode nikotin i form av snus for å dempe stressnivået mitt, noe som medførte nikotinavhengighet. Mange sier at de ikke klarer å slutte å snuse, eller at de ikke gidder, men jeg bestemte meg bare en dag for at jeg skulle slutte, og nå er det snart 3 uker siden jeg snuste sist. Det var en uvane jeg hadde som jeg visste ikke ville gjøre meg godt i lengden, derfor valgte jeg å slutte.

    Nå ser jeg hvordan jeg lenge har forvillet meg inn i en mørk skog hvor fuglene sang meg dystre melodier med hensikt av å lede meg til den riktige stien ut til åpent landskap. Jeg innså at jeg selv hadde over lang tid har søkt etter trøst i skyggesidene av livet hvor jeg har oversett de mange mulighetene jeg hadde for å igjen finne tilbake til lyset. For meg krevde det monstre for å gi liv til et ønske om å komme meg vekk. Jeg måtte være helt nede i den dypeste dalen av emosjonell smerte for å innse at det kun var en vei å gå - oppover. Nå som jeg endelig har kommet meg på riktig vei, ser jeg hvordan jeg aldri kunne funnet lyset uten mørke. Livet er som et kaleidioskop av hendelser som er med på å forme deg som et individ. Alt man opplever er med på å danne nye perspektiver inni din egen psyke og for å katalysere den veksten du trenger for å komme et steg nærmere den du var sendt her på jorden for å bli. Du er så mye mer enn det du tror om deg selv, du kan oppnå så mye mer. Det er noe annet å erkjenne at man faktisk har så mye mer potensiale enn det man tror man har, kanskje fordi man sliter med en identifikasjon av å være en person som ikke får til så mye. Men ditt sanne selv venter på å bli sluppet frem til overflaten for å kunne få muligheten til å realisere seg i virkeligheten, slik at du kan får muligheten til selv-aktualisere deg selv og nå topper du aldri har nådd. Det er lett å gå seg vill, men av og til må man gå seg vill for å bli funnet igjen. Med andre ord: av og til trenger man å miste seg selv for å finne seg selv igjen.

  • 3

     

    Det kommer en dag hvor man innser at det er på tide å leve utenfor boksen. Den dagen hvor du innser at det eneste som står i veien for deg selv, er deg selv. Når du innser at du har levd hele livet ditt etter din egen frykt. Man forstår at hvis man skal utvikle seg for å nå sitt potensial, er man nødt til å gå utenfor sin egen komfortsone. Jeg vil ikke lenger bøye meg etter andres forventninger eller hindringer som står meg i veien. Fra nå av skal jeg bryte ned hver eneste dør som står foran meg, jeg skal gå nådeløst mot min egen visjon. Frykt skal bli erstattet med håp, håpet om en bedre verden, en verden som jeg skal være med å transformere til det positive ved å ta min del i samfunnet.

    Jeg vil være med å skape en forandring, fremme håp, hjelpe andre. Ikke skal jeg sitte i en stol å se ut vinduet mitt hvor jeg forventer at drømmene mine skal komme til meg. Jeg er klar, klar til å få hendene mine skitne, klar til å få hjertet mitt knust, klar til å bli slått ned mot asfalten av livets uforutsigbarhet. Fra nå av skal jeg gå min egen vei, en vei jeg skal gå ved et kompass styrt av mine egne følelser og intuisjon. Ikke lenger skal jeg gjøre det som er komfortabelt, ikke lenger skal jeg bry meg om å få validering av andre personer for å fylle hjertet mitt. Jeg skal ikke lenger følge blindt etter andre mennesker, jeg skal tenke individuelt. Det er slutt på å følge etter saueflokken, å følge etter stimen, nå skal jeg separere meg fra flokken for å katalysere min egen vekst. Det er umulig å finne sin sanne motivasjon hvis man går etter andre personers ønsker. Man vil føle seg tom på innsiden og leve et liv uten mening. 

    Fra nå av skal jeg finne min egen motivasjon innenifra, i stedet for av ytre faktorer. Min indre motivasjon skal drive med en bevissthet som skal holde meg gjennom galskapen og kaoset. Lenge har jeg gått en vei som ikke samsvarte med min autentiske natur. Hver gang det skjedde noe uforutsigbart utenfor meg selv, ble jeg dratt med inn i stormen av kaoset. Men fra nå av skal jeg ikke lenger være stormen, jeg skal observere stormen. Jeg skal ta steget utenfor meg selv for å observere meg selv på et distansert plan. Man tror kanskje at de problemene man står ovenfor er utrolig store. Ja, kanskje de er det, men hvis man ser på det i et større perspektiv, vil man innse at alle problemene man står ovenfor er der for en grunn kun, de skal gi deg erfaring til å få en sterk karakter som har evne til å stå i mot hva enn livet har å by på. Jeg har innsett nå, at uansett hva livet kaster på meg, så har jeg alltid muligheten til å la det knekke meg eller jeg kan lære av det. Som en blomst som spirer gjennom hardt terreng, vil du kunne komme deg gjennom de tøffeste utfordringene.

    Man har alltid muligheten til å reise deg igjen, se deg selv i speilet og bestemme deg for at man ikke skal la noe stoppe deg.  Hvis et egg knekker fra utsiden, er livet over, men hvis det knekker fra innsiden, begynner alt liv. Før hatet jeg når jeg fikk mostand, og jeg skjønte ikke hvorfor det skulle skje meg. Men nå, når jeg ser tilbake med et helhetlig perspektiv, innser jeg hvor takknemlig jeg er for at alt jeg har gått igjennom, for jeg har helt ærlig aldri følt meg sterkere emosjonelt enn det jeg er nå. Jeg har innsett at uansett hva man opplever, kan man finne lærdom i det for å gjøre det om til noe positivt. Jeg har lyst til å lære alt jeg kan, oppleve verden, skape forandring og gjøre livet mitt til mitt eget mesterverk. Fra nå av skal jeg fargelegge mitt eget liv med mine egne farger og fargelegge det utenfor kantene. Mitt håp er at ikke bare jeg, men også du tar steget for å gå etter et liv som vil gi deg varig lykke, for din lykke er like viktig som alle andre sin. Man har ikke tid til å kaste bort livet sitt eget liv i frykt, så lev nå, ta sjanser og vær deg!

  • 1


     

    Selvkjærlghet? Hva er det egentlig? Man får stadig vekk høre opp gjennom livet at det er viktig å elske seg selv. Hvordan man må kunne elske seg selv for å kunne elske andre. Men selv om man har blitt foret med dette utsagnet opp gjennom livet, er dette noe vi egentlig har internalisert, eller er det bare et utsagn som går inn det ene øret og ut det andre? Stadig vekk leser jeg artikler om folk som sliter med depresjon, dårlig selvbilde, selvskading, utbrenthet... til og med folk som ikke ønsker å leve lenger. Dokumentarer har blitt laget, bøker har blitt skrevet og det blir gjenspeilt i mye av dagens musikk. Man trener seg selv til utmattelse, går på krasjdietter kaster seg selv under kniven. Man gjemmer seg bak en konstruert maske av ytre perfeksjon. Våres egen identitet har blitt et produkt av forventninger av hvordan vi bør være.

    Mange av oss har mistet kontakten med vårt egentlige selv, våres autentiske selv. Vi er livredde for å vise våres sanne selv i en frykt for å bli avvist av folk rundt oss. Kanskje er dette noe vi ikke er klar over på et bevisst nivå, mye på grunn av hvordan den påvirkningen vi opplever er indirekte. Fra ung alder får vi alle ulike signaler om hvordan vi bør oppføre oss for å oppnå aksept. Menneskets største fundamentale behov er behovet for kjærlighet, og hva gjør man hvis man ikke oppnår kjærlighet ved å vise den man egentlig er? Vi blir en annen!  Vi oppfører oss slik vi burde og ikke slik vi egentlig er på innsiden. Flere ganger når jeg har spurt folk rundt meg hva de egentlig vil, har de ikke noe definert svar, det eneste jeg får tilbake er: "jeg vet ikke, jeg vet egentlig ikke hva jeg egentlig vil". Hvor lett er det ikke å bli offer for andres forventninger når man ikke har en anelse av hva man egentlig har lyst til å gjøre dypt nede i hjertet våres? Man blir man slått i hjel med andres tvil, spesielt hvis de målene man har satt seg er "urealistiske". Det er utrolig lett å la andres tvil komme i veien for våres egne drømmer, for hva vi egentlig vil. For å bli den vi er og gjøre det man egentlig vil, er man nødt til å slutte å la sitt egen selvtillit bli styrt av andres aksept - vi må finne selvkjærlighet. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men det er faktisk nøkkelen til et liv verdt å leve. Vi faller i søvn i våres egne mønstre, vi sporer av skinnene til vårt sanne, autentiske selv. Det er som at vi blir styrt av usynlige tråder som marionetter av våres eget ego. På mange måter vil jeg si at vi er i et slags fengsel som vi er fanget i, et fengsel i våres egen psyke. Det er utrolig trist å tenke på at det egentlig er lettere ut enn man tror å komme seg ut av dette fengselet, vi er bare nødt til å bli bevisst på våres egne motivasjoner og hvordan vi er fanget i en transe av våres eget egos motivasjoner. 

    Det er vondt å se hvordan vi behandler oss selv, hvor mye unødvendig skade vi påfører oss selv både psykologisk og fysiologisk. Jeg selv hvor galt det går hvis jeg ikke er bevisst på hva jeg faktisk holder på med, hvordan jeg fort begynner å leve livet mitt på autopilot. Hvordan jeg mange ganger gjør ting som strider mot mitt autentiske selv, hvordan jeg presser meg selv til det ytterste for å oppnå aksept. Jeg husker godt hvordan det en dag slo meg når jeg så meg selv i speilet, at jeg har levd ute av takt fra mitt eget sanne selv. I mangfoldige år har jeg levd en løgn, en løgn mot meg selv, jeg hadde ikke kontakt med mine sanne følelser. Ikke visste jeg at jeg hadde dannet min egen identitet rundt andre sine forventninger. Når jeg innså dette, fant jeg ut at jeg hadde et valg, jeg kunne enten velge å leve livet mitt etter mitt eget egos motivasjoner, eller jeg kunne gå inn i meg selv for gjenforenes med mitt sanne jeg. Det var vondt å se dette gapet mellom mitt sanne selv og mitt falske selv, men jeg skjønte raskt at jeg var nødt til å ta det store steget for å bli et helt menneske igjen. Mange lag med smerte måtte bli skrelt av for å komme frem til min egen kjerne. Etter en lang stund med målrettet psykologisk arbeid, kom jeg til slutt til et gjennombrudd som gjorde at mitt eget tomrom av mørke ble fylt med lys igjen og hvor jeg fant en selvkjærlighet som ikke kunne måles mot noe annen kjærlighet. Det var en kjærlighet som ikke kom fra andre, men fra meg selv. Ikke noen gang har jeg lyst til å gå tilbake til det livet jeg levde før, for den kjærligheten jeg nå føler ovenfor meg selv, kan ikke påvirkes av noen ytre krefter fordi den kommer fra innsiden.

  • 1

    I Norges samfunn ser jeg en ting som går igjen og igjen, og det er behovet våres for å oppnå sosial annerkjennelse, å lykkes. Som en type A personlighet, ser jeg hvordan denne søken etter sosial validering også har vært noe som jeg har vært gjeldende i mitt liv. Det har blitt til en slags tvangspreget ønske om å lykkes. Helt fra vi begynte på skolen, har vi blitt målt opp og ned. Vi blir spurt hva vi ønsker å bli, blir sammenlignet oss med de andre elevene i klassen, og vi ønsker helst å utkonkurrere de andre. Det er om å gjøre å være flinkest til å tegne, ha den sterkeste faren og være den som hopper hoppetau lengst. Når vi så blir eldre, blir dette internaliserte konkurranseinstinktet forsterket ved at våres prestasjoner blir målt på et seriøst nivå.  Karakterpresset begynner, gruppepresset øker, presset på å ha et perfekt ytre osv. Vi har press på alle kanter, og vi ønsker helst å være best.

    Som jeg nevnte tidligere, har jeg alltid hatt et sterkt behov for ytre validering. Fra jeg var liten var jeg alltid den som underholdte og prøvde å imponere alle rundt meg med å vise hva jeg klarte å gjøre. Jeg har alltid vært veldig glad i oppmerksomhet og et dypt ønske inni meg om å være best. Husker foreldrene mine ville at jeg skulle begynne på fotball, men når jeg innså at dette var noe jeg ikke følte jeg kunne bli god på, sluttet jeg med en gang. Foreldrene mine på den andre siden, var fast bestemt på at jeg skulle gå på en sport, at jeg skulle bli flink i noe. Jeg kan nesten ikke huske en gang hvor mange forskjellige sporter jeg har gått på, for hver gang foreldrene mine presset meg, prøvde jeg hardt en liten periode, men gikk fort lei på grunn av at jeg egentlig ikke likte det. Det jeg egentlig ville gjøre, var å uttrykke meg selv kreativt gjennom tegning, maling og musikk. Det har alltid vært en naturlig del av personligheten min å utfolde meg kreativt, og da helst for et publikum. Men siden dette ikke ble kategorisert som en ?idrett? eller ?sport?, ble jeg fortsatt presset til å begynne på ting jeg ikke ville. Det endte opp med at jeg sakte, men sikkert begynte å fortrenge mine egne ønsker, mine sanne behov og drømmer fordi jeg konstant ble fortalt av andre at de var urealistisk.

    Selv visste jeg godt hva jeg ønsket å gjøre. Min indre visjon av mitt fremtidige selv var allerede som ung veldig definert. Jeg visste jeg ville gjøre noe kreativt, jeg ville bli en underholder av et slag. Det å kunne være med å stimulere sansene til et publikum har alltid vært en naturlig for meg. Intuitivt zoomer jeg inn på publikums forventninger og tilpasser meg deres forventninger. Flere ganger har jeg gått til ekstreme lengder for å få reaksjoner hos andre, som å blogge om provoserende emner, stå opp kl 5 om morgenen før skolen for å style meg, spise minimalt med mat for å bli tynn, for å så kaste det opp etterpå, trene 5 ganger i uken og leve på gjennomsnittet 3 timer hver natt for å få unnagjort min ekstreme må-gjøre-liste. Etter mange år med en ekstrem robotlignende tilstand, endte jeg opp med å kortslutte både fysisk og psykisk - jeg ble utbrent. Til slutt orket jeg ikke å gjøre noe lenger, jeg følte meg nedstemt hele tiden og jeg ville bare sove hele tiden. Jeg skjønte ikke hvor all energien min hadde blitt av, og hvorfor jeg følte meg så tom på innsiden. Ikke skjønte jeg at jeg ubevisst hadde tatt på meg en maske som skulle vise en person som hadde alt på plass og som klarte alt.

    På grunn av at jeg nå var nødt til å senke ned farten på grunn av utmattelse, ble jeg også tvunget til å se innover mot meg selv. Etter mye selvrefleksjon innså jeg hvordan jeg hadde fortrengt mine sanne ønsker i et bytte mot ytre validering. På nytt igjen måtte jeg finne ut hva jeg egentlig ville uten å tenke på hva andre folk tenkte om det. Når jeg fant ut hva jeg egentlig ville, ble mitt hjerte fylt igjen med motivasjon, men denne gangen var det en indre motivasjon og ikke en ytre. Nå var jeg motivert fra innsiden, og jeg begynte sakte men sikkert å gjøre ting som sto i linje med mine sanne ønsker. Det var som at jeg endelig kunne ta av meg noen usynlige lenker som holdt meg tilbake for å bli den jeg egentlig ønsket å være. Endelig begynte jeg å skinne på innsiden igjen, slik jeg gjorde som barn, og jeg fant ut at jeg var nok slik som jeg var. Jeg begynte sakte å separere min falske identitet fra min sanne identitet, og ga meg en inspirasjon til å gå etter det jeg faktisk ville. Den indre reisen jeg har vært på, har vært en veldig smertefull en, men den har også vært en reise som til slutt har gjort at jeg har blitt en hel person igjen, jeg har funnet min sanne verdi.

    "The moment you understand yourself as the true Self,

    you find such peace and bliss that the impressions

    of the petty enjoyments you experienced before become

    as ordinary specks of light in front of the brilliant sun."
    ― Swami Satchidananda

  • 3

    Kjærlighet. Ordet som går igjen og igjen. Hva er det egentlig, siden man ikke kan ta på den, men kun føle den? Vi ser hvordan kjærlighet blir dramatisert gjennom filmer, litteratur, musikk og andre former for underholdning. Vi ser kjærlighet hvor enn vi vender oss. Man ser det på gaten, man ser det gjennom foreldrene våres og man opplever det selv. Spørsmålet jeg har stilt meg selv i det siste, er hva ekte kjærlighet egentlig er siden den kun forklares abstrakt. Derfor skal jeg i dette innlegget skal jeg prøve så godt jeg kan å prøve å forklare min subjektive oppfatning av hvordan jeg har opplevd kjærlighet.

    Jeg husker selv når jeg var liten, rundt 8 års alderen, hvor jeg fikk lov til å se Titanic av foreldrene mine. Aldri har jeg vært så fenget av en film noensinne, så rørt, så beveget. Den kjærligheten som Rose og Jack uttrykte for hverandre i den filmen er noe av det vakreste jeg noen gang har sett, hvordan kjærligheten bryter gjennom alt. Bare i så ung alder fikk jeg et innblikk i kjærligheten i sin råeste form, i sin essens. Dette har i senere tid vært mitt ideal i hva jeg ser på ekte kjærlighet er. Hvis vi er heldig, får vi muligheten til å oppleve den vakre følelsen av å bli elsket som ung, som gjør oss hel og som styrker oss. Når vi vokser opp, og må klare oss uten foreldrene våre, søker vi fortsatt etter den esoteriske følelsen av å være så tett et annet menneske på et like dypt og autentisk nivå. Vi jager etter en idealisert versjon av våres eget perspektiv på kjærlighet. Vi vil bli elsket, være knyttet til et annet menneske, føle den vidunderlige følelsen av å være i live og forsvinne inn i en fantasiverden av eufori.

    Selv var jeg veldig villig til å få oppnå denne kjærligheten, og jeg gikk aktivt inn for å finne den. Min første ekte kjærlighet begynte med en gutt jeg ble kjent med over sosiale medier, som bodde et annet sted enn der jeg bodde. Vi snakket en god del over sosiale medier og vi begynte sakte men sikkert å utvikle følelser for hverandre. Når vi først møtte, slo det meg intuitivt at jeg endelig hadde funnet den rette for meg, jeg bare visste det. Vi gikk fort inn i et forhold, alt gikk fort, alt føltes riktig. Vi tilbrakte mye tid sammen, til tross for at vi hadde et langdistanseforhold - for det skulle ikke stoppe meg! Det var som å være i en helt annen verden, en annen dimensjon -  jeg var i øyeblikket. De minnene vi skapte sammen, det vakre samspillet vi hadde og hvordan jeg fikk lov til å se dypt inn i sjelen hans, er noe som har berørt meg på et dypt nivå, som jeg aldri kommer til å glemme. 

    Det at jeg er en slik romantiker som jeg er, vil være noe som alltid kommer til å både være min styrke og svakhet. En styrke, fordi jeg håper og en svakhet, fordi slagene blir enda hardere. Selv om min første kjærlighet ikke viste seg å vare, og jeg var blendet av min egen naive tro på at vi kom til å leve for alltid sammen, er mitt hjerte fortsatt åpent. Ikke kommer jeg til å stenge det på grunn av en lite sår som med tiden vil gro igjen og like vakkert og skinnende som før. Jeg tror, dypt inni mitt eget hjerte, at jeg en dag vil finne den personen som vil være min for alltid. En person som fyller mitt hjerte med glød, som jeg kan fargeledde min egen sti på denne jorden med og som kan være med på min vei til å nå mitt sanne potensial. Er det noe jeg har lovet meg selv, er det at jeg aldri skal miste håpet, at jeg aldri skal gi opp. Man vet aldri hva som vil møte deg rett rundt hjørnet. Før eller siden møter en person som igjen vil fylle deg med kjærlighet og som faktisk også kommer til å bli din livspartner. Kanskje høres jeg tvangspreget ut, men er det en ting jeg kan si om meg selv, så er det at jeg aldri gir opp!

  • Håkon Müller

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 19 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering og skriving. Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger hvis dere har noe på hjertet.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde