Håkon Müller - En blogg med fokus på selvhjelp, personlig utvikling og psykologiske teorier
Hjem Enneagrammet Myers Briggs Om meg Add Kontakt

1


 

For noen dager siden kom jeg over en artikkel på Facebook som fikk meg til å stille meg selv et veldig viktig spørsmål: hva er det som forårsaker avhengighet? Artikkelen handlet om eldre personer på avrusning, hvor de tillot alkohol, som deres siste stasjon før døden inntreffer. Med andre ord så var dette eldre personer som var villig til å drikke seg selv til døde fordi de mente at det ikke var noe å gjøre med situasjonen uansett. Selvfølgelig klarte jo ikke jeg å holde tilbake igjen meningen min om hvordan dette er det mest idiotiske jeg noen gang har lest, og hvordan det er fullt mulig å hjelpe noen ut av en avhengighet med riktig behandlig. Da jeg skrev dette, fikk jeg veldig negativ respons tilbake igjen, hvor folk mente at de burde få lov til å drikke så mye de ville før de døde og at dette var en veldig god løsning. Det som irriterte meg mest meg var ikke det at folk var uenig med utsagnet mitt, men at alkohol blir assosiert med noe positivt, når det er et av de mest destruktive og avhengighetsskapende man kan ta inn kroppen, og at disse folkene trenger HJELP. Det er skremmende å se at så mange personer er enig at den beste måten å avslutte et liv på, er med inntak av alkohol, og at det ikke er noe å gjøre med dem som har kommet så langt uansett. Dette innlegget skal ikke primært handle om alkohol, men noen perspektiv jeg har om hvorfor avhengig i det hele tatt eksisterer og hvordan det er mulig å bli overkomme en avhengighet.

På nettet fant jeg en definisjon som jeg mener oppsummerer godt hvordan avhengighet kan beskrives: "Det å stole, eller tilstanden eller kvaliteten av å være avhengige; avhengighet; selvtillit; tillit; hvile i sinnet på hva som anses tilstrekkelig støtte eller myndighet". Denne definisjonen forklarer hvordan avhengighet ikke er noe annet enn at man bruker den som om man skulle brukt støttehjul på en sykkel. På samme som et barn som ikke har lært å sykle som brått blir tatt fra støttehjulene på en sykkel uten god balanse, vil en person med avhengighet oppleve det samme uten det de er avhengig av. Det finnes jo selvføgellig mange andre forskjellige former for avhengighet, ikke bare alkohol. Man har for eksempel sex-avhengighet, treningsavhengighet, narkotikaavhengighet, pilleavhengighet, avhengighet til selvskading osv. Men det alle avhengighetene har til felles, er at de hjelper personer å føle seg bedre en kort tidsperiode. Ubehaget kan være både fysiologisk og psykologisk, men begge formene for smerte gjør at man blir motivert til å gå i den motsatte retningen av ubehag - det å føle seg tilfreds. Men som alt annet her i verden, så skjer ting på grunn av en årsak. Den underliggende årsaken til hvorfor man blir avhengig av noe, er den man må finne. Lite hjelper det å prøve å kutte ut noe cold-turkey, uten at man har prøvd å kvitte seg med årsaken til problemet, da vil motivasjonen kun komme tilbake igjen. Denne åpenbaringen jeg fikk når jeg skjønte at jeg var nødt til å gå inn for å finne hovedårsaken til avhengighetene jeg hadde. Det var en gullnøkkel for meg og har gjort at jeg i dag har funnet sunnere måter å håndtere ubehaget på.

Som mennesker ønsker vi å føle oss vel, vi krever homøostase, som er et begrep brukt i psykologien for å forklare likevekt. Når vi for eksempel stresser, ønsker vi igjen å kvitte oss med stresset for å komme tilbake igjen til normalnivået. En usunn måte å håndtere denne situasjonen kan for eksempel være røyking. Når vi merker at røykingen er med på å kvitte oss med stresset, er sannsynligheten større at vi bruker denne substansen neste gang for å håndtere ubehaget som kommer med stress. Så ved mindre man fjerner stresset ved å ta seg bruk av sunnere måter å håndtere stresset, vil stresset fungere som en trigger for en som røyker. Stress er bare et eksempel på noe som motiverer oss til å involvere oss selv i en form for usunn aktivitet. Det er en grunn for at noen klarer å slutte umiddelbart med å røyke, men andre vil få tilbakefall hver gang de prøver. Selvfølgelig er det mange andre emosjonelle og fysiologiske årsaker som kan spille inn som en vesentlig motivasjonsfaktor for at man involverer seg selv i en usunn aktivitet, men alle sammen har til fellstrekk at man ønsker å føle seg bedre. Problemet når man bruker for eksempel narkotika eller andre substanser, er at hjernens belønningssystem (dopamin) vil måtte tilpasse seg de de nye nivåene stoffet gir hjernen. Dette forårsaker at man også vil føle seg 10 ganger verre når man ikke har stoffet i kroppen, fordi man har lavere dopaminnivå enn når man startet å bruke stoffet. Det gjør at folk trenger mer og mer av det samme stoffet, og i verste fall ender opp med å jage stoffet helt til de dør av det, slik som i artikkelen jeg nevnte i innledningen.

I rundt 1960, ble det gjort et eksperiment hvor de satte en rotte i et bur med to vannflasker. I den ene flasken var det vann, og i den andre, heroin. Hver gang dette eksperimentet ble gjort, endte rotten opp med å bli avhengig av det vannet som inneholdt heroin, og endte opp død. I et senere eksperiment i 1980, oppdaget professoren Bruce Alexander noe merkelig med dette eksperimentet. Det han gjorde var at han puttet andre rotter i samme bur. Rottene som ble puttet i et bur sammen med andre rotter, var ikke interessert i det vannet med heroin, fordi de hadde et av de viktigste behovene sine oppfylt - behovet for tilhørlighet. Hvis zoomer ut og tar et metaperspektiv på dagens samfunn, er det ikke vanskelig å se hvor isolert vi faktisk er i forhold til hverandre. Mange, inkludert meg selv, kjenner stadig vekk på den isolasjonen som kommer av å være et såpass reservert samfunn som helst ønsker minst mulig sosial kontakt med hverandre utenfor vår egen lille sosiale omkrets. Men jeg skal ikke stoppe der. Det er faktisk fullt mulig å føle seg isolert, selv sammen med andre. Når vi fyller livet våres med sladder, hvilket vær det er i dag og en falsk fasade av teatralske følelser, er det ikke rart at man føler seg frakoblet fra de emosjonelle forbindelsene man på et fundumentalt nivå ønsker å oppnå med hverandre. Når vi mennesker opplever seperasjon fra andre, når vi føler at vi ikke har noen som forstår oss, som kan se oss, så blir en avhengighet ofte den eneste vennen mange av oss har.

Det som er med avhengighet, er at den først er mental, også blir de fysisk. Derfor vil det å binde en skikkelig avhengig person fast i en stol, være direkte helseskadelig for dem og i verste fall dødelig. Dette gjør jo det også vanskelig å finne metoder for hvordan man skal hjelpe personen ut av det. Men som eksperimentene over viser, så er det viktigste en person som er avhengig kan ha - noen som er der for dem. Jeg tror de som faktisk klarer å komme seg ut av en seriøs avhengighet, eller mild for den saks skyld, har noen som kan holde hånden deres når de er på de laveste, når de føler at de har lyst til å et hull i en vegg. De trenger noen som kan fortelle dem at de er verdifull uansett hvordan de agerer. Det å legge skam på folk som er avhengig, vil kun legge ekstra smerte oppå de allerede smertefulle følelsene de prøver å unngå i søken etter å føle seg bra. Folk som er avhengig, har jo egentlig en veldig god intensjon - de ønsker jo bare å føle seg bedre. Siden det er menneskets rett å føle seg bra, er det jo egentlig en veldig bra ting at man ønsker å gå i retning av sin egen velvære og lykke. Problemet er bare det at de substansene som i starten gir deg behag, vil etter en viss tid være de som er kilden til elendighet og ubehag. Derfor er jeg veldig uenig i at det å fjerne avhengigheten for en person som er avhengig, ikke har noe effekt hvis man ikke gjør noe med motivasjonen for at personen ønsker å involvere seg i aktiviteten. Alle mennesker har mulighet til å kvitte seg med en avhengighet, det finnes alltid en vei, man må bare være villig til å gå den og finne de riktige løsningene.

  • 2

     

    For å gå rett på sak, vil jeg begynne å si at det å ikke stole på seg selv er noe av det mest smertefulle et menneske kan føle. For noen er dette et mindre problem enn andre, hvor de har mye tro på seg selv og deres evne til å ta riktige beslutninger, for andre er deres egen mangel på selvtillit noe som holder dem igjen fra å leve livet deres til det fulleste. Det å ha tro på seg selv er nok en av de mest essensielle egenskapene man må ha for å leve et liv som er i tråd med ens hjertes sanne ønske. Når man ikke er i kontakt med ens eget følelsesmessige kompass, har man heller ikke noe som kan fortelle deg hva som er det riktige valget basert på ens egen moraler, verdier og ønsker. Uansett hvor mye vi prøver å søke etter noe fast og stabilt utenfor oss selv, vil vi alltid føle en følelse av uro hvis vi ikke lærer oss å stole på våres egen dømmekraft og intuisjon. For meg selv så jeg hvordan livet mitt forandret seg drastisk når jeg stoppet å søke etter veiledning utenfor meg selv, og begynte å spørre meg selv hva jeg faktisk mente, følte og ville - jeg vendte oppmerksomheten min innover mot meg selv. Derfor ønsker jeg å dele dette innlegget med dere i et ønske om at dere som sliter med det å opparbeide selvtillit kan få litt innsikt i mine refleksjoner i tillegg til min vei for å finne meg selv igjen.

    Vi lever i en verden hvor mange har mistet kontakten med sin sanne natur, hvor vi i stor grad lever ute av takt med ens egets hjertes ønsker. Folk jobber på jobber de hater over hele sitt hjerte, men velger og ikke slutte fordi de føler de jobbe der. Andre som er født med en flott sangstemme og artistiske talenter velger å gi opp drømmen om å virkeliggjøre det fordi det er ?for risky?. Vi er besatt med å få bekreftelse, beundring og passe inn med folk rundt oss. Siden vi har gjort det en praksis å ignorere våres egne ønsker, lever vi også ute av takt med våres intensjon for å komme inn på denne jorden. Hver gang følelser kommer opp, ignorerer vi dem og dytter de bak i underbevisstheten våres fordi vi vet ikke hvilken funksjon de faktisk har. Problemet med dette, er at følelsene våres faktisk er der for å lede oss gjennom livet, som en veileder. De forteller oss hva vi liker og hva vi ikke liker, hva som vi har lidenskap for og det som tømmer oss for energi. Stadig vekk hører jeg folk som klager over at de ikke er fornøyd med livssituasjonen sin, men de velger å ikke gjøre noe med dem fordi de mener det er noe de må håndtere og det er ikke noe de kan gjøre med det. Denne måten å leve på er en perfekt oppskrift på smertefullt liv. Hvis vi ikke ønsker å gjøre noe, så har man alltid muligheten til å stoppe det man gjør. Det eneste man trenger å gjøre, er å snu oppmerksomheten sin inn mot seg selv og spørre seg selv hva man egentlig vil. For noen er dette vanskeligere enn andre, fordi deres hjertets ønsker har blitt så fortrengt og er dyttet så langt bak i underbevisstheten at det trengs en kraftig wake-up call for at de skal begynne å stille spørsmål og begynne å stille kritiske spørsmål til ens egen virkelighet.

    Sannheten er at jo mer man begynner å høre på ens egen følelser og intuisjon, jo mer lever man i takt med ens egen sanne ønsker. I samfunnet vårt har vi ofte hørt at man må jobbe hardt og slite for å oppnå noe. Dette mener jeg er en løgn. Hvis man elsker det man gjør, hvorfor skal det da være vanskelig å utføre det? Det eneste man trenger å gjøre hvis man har lidenskap og brenner for noe, er å rette oppmerksomheten sin mot det, men det vil føles uanstrengt fordi man føler seg bra når du gjør det. En av mine lidenskaper er for eksempel skriving. Når jeg skriver dette innlegget, føles det ikke tungt eller krevende. Det jeg opplever er det man kaller flyt, som er det man opplever når man gjør noe som kommer naturlig for en. Derfor har jeg bestemt meg for at dette er noe jeg skal bygge ferdighet rundt og noe jeg skal gjøre resten av livet. Tanken på å ligge døende på sykesengen hvor jeg angrende tenker at jeg har kastet bort livet mitt på å gjøre noe annet enn det jeg brenner for, er så mye verre enn den tvilen og de pessimistene jeg må møte når jeg realiserer drømmene mine. For sannheten er at jeg er en artist, jeg elsker å uttrykke meg selv gjennom tekst i tillegg til å se mine egne refleksjoner og erfaringer være en inspirasjon til andre mennesker. Det beste jeg vet er når folk leser innlegget mitt og føler seg truffet, at mine ord har berørt et annet persons hjerte. Når man følger sitt eget hjerte og gjør om dine egne talenter om til ferdigheter, vil universet åpne seg for deg og du vil transformere til å bli den personen du kom hit på jorden for å bli.

  • 3


     

    Dette innlegget kommer til å være det mest ærlige jeg noen gang har skrevet, mye fordi jeg har valgt å ikke sensurere eller holde tilbake det jeg tenker og føler. Lenge har jeg vurdert om jeg faktisk burde åpne meg selv på denne måten, men så tenkte jeg: hvis ikke jeg gjør det, hvem skal da gjøre det? Har ofte blitt fortalt hvordan jeg må være forsiktig med hva jeg skriver på grunn av hvordan det kan skade karriere og rykte. Men så spør jeg meg selv: hvor er ytringsfriheten i at man skal dekke over sannheten, hvor man kun viser deg selv fra en side som bare representerer halve sannheten? I dette innlegget skal jeg ta av mine rose-fargede briller, være dønn ærlig og snakke om temaer som er forbanna viktig at blir tatt opp. Det jeg skal ta opp her i innlegget er noe jeg selv har god kjennskap til, og som mange andre også har - det å selvskade og slite med spiseforstyrrelser. Siden vi lever i et samfunn som helst ønsker å smekke på et smil og skyve negative følelser under et teppe, tenker jeg at det å ta opp dette kan hjelpe dem som faktisk går gjennom dette akkurat nå, og dermed føle at de ikke er så alene. Selv er dette noe jeg for det meste har slitt med i fortiden, så er mitt ønske med dette innlegget hovedsakelig å gi håp til deg som trenger en person som forstår, for det gjør jeg, virkelig.

    Det hele begynte i 2011. Som en ung og usikker tenåring, i skapet, nylig blitt skilsmissebarn og nettopp begynt på ungdomsskolen, begynte ting å skjære seg kraftig for meg. På den tiden var det som at jeg aldri følte jeg hadde noe konkret rundt meg, noe fotfeste, det var som at alt rundt meg var et stort kaos, i tillegg til min egen identitet. Stadig vekk ble jeg kalt "homse", "homofaen","?HH (homohåkon)", folk sendte meg stygge blikk i gangene og lo når jeg gikk forbi dem. Det gjorde ikke det noe lettere at jeg ikke turte å komme ut til noen, fordi jeg var livredd for at jeg skulle bli avvist av folk generelt. Det var som å leve i et konstant helvete, hvor jeg prøvde så hardt jeg kunne å ikke vise svakhet, slik at folk kunne ikke kunne bruke det mot meg. Ikke hjalp det mye når jeg valgte å fortelle det til en av bestevenninnene mine på den tiden, som fortalte det videre selv om jeg hadde bedt henne om å ikke gjøre det. Jeg følte at jeg ikke kunne stole på noen, at alt utenfor meg selv var et mørkt og dystert kaos av uforutsigbarhet. På grunn av hvordan folk behandlet meg, i tillegg til min ustabile identitet, begynte jeg å skade meg selv som en form for å numme ut følelsene mine. I tillegg til dette, gjorde selvhatet at jeg fanatisk begynte å finne verdi ved å slanke meg og bruke mye tid på utseendet mitt. Jeg tenkte at hvis jeg bare så pen ut, var slank nok og brukte dyre nok klær,  ville endelig akseptere meg, og alt ville bli ok. Dagene mine gikk til å drikke energidrikker, kombinert med kun ett måltid om dagen for å gå ned i vekt. Hvis jeg spiste for mye, fikk jeg dårlig samvittighet, og den dårlige samvittigheten dempet jeg med å enten kaste opp igjen maten eller selvskade.

    Jeg følte meg som et påskeegg, dekorert på utsiden, men tom på innsiden. Ikke klarte jeg heller å konsentrere meg på skolen, på grunn av søvnløse netter jeg gråt meg igjennom. Men det verste av alt, var den følelsen av isolasjon du føler når du går gjennom så jævlige ting som dette. Du føler at du skriker så høyt du kan, men ingen hører deg. Et av mine første steg til å bli frisk igjen, var hovedsakelig når jeg fortalte situasjonen min til læreren min, som igjen fortalte det til foreldrene mine og som ba meg å kontakte helsesøster. Når man er i en slik situasjon som jeg var over i en lengre tidsperiode, begynner ens eget perspektiv på sin egen situasjon å skurre. Man har glemt hvordan det faktisk var å være frisk. Det og faktisk ha noen som fortalte meg at sånn jeg følte det ikke var normalt, var en stor wake-up call for meg. Noe av det som tok mye av vekten av skuldrene mine også, var når jeg tok det jævligste, men viktigste valget jeg har tatt - å komme ut av skapet. Den følelsen av lettelse når jeg valgte å gjøre dette, var som å kaste 50 kg av skam jeg hadde følt i magen min ut vinduet. Selv om selvbildet mitt fortsatt var ustabilt, begynte jeg sakte, men sikkert å spise normale mengder igjen og jeg kjente at dagene ble lysere for hver dag som gikk. Men det viktigste jeg noen gang har gjort for min psykiske helse på den tiden, tror jeg var å begynne å trene. Det å kombinere å spise normalt med å trene regelmessig katalyserte en vekst og dro meg sakte men sikkert ut av en gropen av elendighet jeg var i. Dette er jo selvfølgelig en veldig komprimert versjon av hvor vanskelig det faktisk det var å bli frisk igjen, det var langt ifra enkelt.

    Siden jeg på den tiden ikke følte jeg hadde et stabilt selvbilde, begynte jeg en søken etter å finne ut hvem jeg var innerst inne. Hvem var jeg egentlig? Mye tid gikk til å lære om psykisk helse, personlighet og spiritualitet. Det var som å bli kjent med meg selv på nytt igjen, med mitt sanne selv - min essens. Noe av det som har vært desidert vanskeligst for meg, som jeg fortsatt sliter med i dag, er det å elske meg selv for akkurat den jeg er, uansett feil, at jeg er elskbar akkurat som jeg er. Jeg hadde løyet hvis jeg sa at jeg ikke sliter i ny og ne, men på grunn av mange års erfaring og en aksept av mine negative følelser, har jeg lært mange teknikker for hvordan jeg skal bearbeide smertefulle følelser når de bobler opp. Nå er jeg veldig takknemlig at jeg har vært gjennom de tingene jeg har vært gjennom, fordi det har gjort meg til en veldig bevisst og reflektert person som har mulighet til å se inn i andres smerte og være der for dem. Isolasjon er en av de største grunnene til at folk i det hele tatt sliter, at folk selvskader, tar stoff, utvikler spiseforstyrrelser og pilleavhengighet. Hva om du hadde noen som holdt hånden din når du var nede på bunnen og aksepterte deg for den du er? Hva om du hadde noen som ikke bare aksepterte dine positive sider, men også de negative? Jeg tror at hvis man skal begynne å finne ut hvem man faktisk er og bli den beste versjonen av seg selv, er man også nødt til å akseptere skyggeaspektene med seg selv. Til deg ute som leser dette nå, vil jeg bare si at det alltid finnes en vei ut og lys i enden av tunellen, du er ikke alene.

  • 2


     

    Dette er et innlegg jeg har ønsket å skrive lenge, mye fordi det er mange som ikke er klar over at dette er noe som i det hele tatt eksisterer, tillegg til at jeg selv er det. Derfor ønsker jeg å dele hvordan jeg fant ut at jeg var høysensitiv, hvordan det har vært for meg og hvordan jeg har lært meg å leve med det. Det er sagt at rundt 1 million av Norges befolkning er også antatt å være det, noe som tilsvarer rundt 20%. Når man er høysensitiv, er man sensitiv, følsom, var og mer mottakelig for inntrykk og stemninger. Med andre ord vil man kjenne sanseinntrykk sterkere enn en person som ikke er høysensitiv, og man har derfor en lavere terskel for å bli overstimulert. Mange mener at høysensitivitet oppstår på grunn av en svært aktiv amygdala, som er den delen av hjernen som regulerer følelser. Det er både positive og negative sider med å kjenne ting så sterkt, men hvis man lærer seg å leve med det, er dette absolutt et personlighetstrekk man kan ha et stort utbytte av. For meg ble ikke dette en styrke før jeg oppdaget hvor stor tilgang jeg faktisk har til mitt indre følelsesliv, hvor mye tid jeg faktisk har brukt på å forstå mine egne følelser og reaksjoner. Det har også gikk meg evnen evnen til å forstå universelle likheter mellom menneskers følelser, som jeg nå kan uttrykke i tekst. Jeg har et håp og et ønske om at det å dele denne informasjonen rundt i verden, vil det være med å skape økt aksept og forståelse, både hos oss selv og våre medmennesker.

    Selv har jeg vel alltid visst at jeg har følt ting over gjennomsnittet. Opp gjennom livet har jeg vært som en svamp, hvor jeg har sugd til meg alle andres følelser rundt meg. Hvis andre var glad, var jeg glad, hvis andre var trist, var jeg trist. Det samme går for sterke lukter, sterkt lys og høye lyder, som jeg regulerer fanatisk slik at det skal føle meg komfortabel. Emosjonelle filmer, vakker musikk og kunst setter også et sterkt preg på meg. Mye skal til for at jeg kommer meg gjennom en trist film uten å gråte fordi jeg identifiserer meg så sterkt med karakterenes situasjon og følelser, det for meg er nesten umulig å ikke la det påvirke meg emosjonelt. Med tanke på at jeg var såpass ung og ikke hadde ord for å karakterisere mitt indre følelsesliv og situasjon, har det vært vanskelig for andre å forstå hvor kompleks jeg egentlig følte meg. I flere perioder trodde jeg at jeg måtte lide av en eller annen form for sykdom eller personlighetsforstyrrelse, fordi jeg følte at noe inni meg var ødelagt eller feil. Det var ikke før en venninne av meg, som også er høysensitiv, fortalte meg om hennes opplevelse med å være det og at jeg også kanskje var det. Da slo meg hva som faktisk hadde foregått alle disse årene. Alle gangene jeg har vært på grensen til angstanfall når jeg har vært på kjøpesentre fordi jeg blir overstimulert av alle sanseinntrykkene og følelsene til andre, hvorfor jeg trenger mye tid for meg selv for å stresse ned for å finne balansen igjen og hvorfor jeg sa opp treningssenteret jeg gikk på fordi jeg synes det er ubehagelig å trene med andre mennesker. Det som et lys gikk opp, og det har hjulpet meg å finne selv-aksept og å innse at det ikke var noe galt med meg fra starten av.

    Heldigvis har jeg funnet metoder og teknikker for å leve med det og for å bruke de styrkene det medbringer. De viktigste teknikkene jeg har lært for å håndtere høysensiviteten, har vært å blant annet endre kostholdet ved å kutte ned på koffein, kutte ut all form for nikotin og kutte ned på sukkerinntaket. Meditasjon, yoga og pusteteknikker er andre metoder jeg har brukt for å roe ned stressnivået, i tillegg til at jeg prøver å trene så mye jeg kan for å komme i kontakt med min egen kropp og føle meg vel. Skriving og musikk har vært ekstremt essensielt for mitt indre behov for kreativ utfoldelse og for å slippe ut de følelsene jeg har tatt opp av folk rundt meg. Det er også ekstremt viktig for meg passe på å skille mellom hva som er mine følelser og hva som er andres følelser, slik at jeg ikke ender opp med å fikse noe med meg selv som ikke er mitt problem i utgangspunktet. Men noe av det viktigste jeg har foretatt meg, var å begynne å stole på min egen intuisjon fullt ut og å begynne å leve utfra mitt eget følelsesmessige kompass. Før skjønte jeg ikke hvorfor jeg fikk dårlige energi av å være rundt visse personer, men jeg har nå lært meg at det er fordi jeg fanger opp all slags energi, både positiv og negativ. Jeg må være veldig bevisst på å tilbringe tiden min med folk som ønsker mitt eget beste og ikke rundt energivampyrer som kun bruker meg til sin egen fordel. Det er viktig å passe på å også fylle opp sin egen kopp, slik at jeg kan bli den beste versjonen av seg selv. Som de sier på flyet - man må alltid ta på sin egen oksygenmaske først, slik at man kan også kan hjelpe andre.

  • 0


     

    Dette er et innlegg jeg har ønsket å skrive lenge, mye fordi det er mange som ikke er klar over at dette er noe som i det hele tatt eksisterer og fordi 1 million av Norges befolkning er antatt å være det, i tillegg til meg selv. Derfor ønsker jeg å dele hvordan jeg fant ut at jeg var høysensitiv og hvordan jeg har lært meg å leve med det. Når man er høysensitiv, er man sensitiv, følsom, var og mer mottakelig for inntrykk og stemninger. Med andre ord vil man kjenne sanseinntrykk sterkere enn en person som ikke er høysensitiv, og har derfor en lavere terskel for å bli overstimulert. Mange mener at høysensitivitet oppstår på grunn av en svært aktiv amygdala, som er den delen av hjernen som regulerer følelser. Det er både positive og negative sider med å kjenne ting så sterkt, men hvis man lærer seg å leve med det, er dette absolutt et personlighetstrekk man kan ha et stort utbytte av. For meg ble ikke dette en styrke før jeg oppdaget hvor stor tilgang jeg faktisk har til mitt indre følelsesliv, hvor mye tid jeg faktisk har brukt på å forstå mine egne følelser og reaksjoner. Derfor har jeg fått evnen til å forstå universelle likheter mellom menneskers følelser som jeg nå kan uttrykke i tekst. Jeg har et håp og et ønske om at det å dele denne informasjonen rundt i verden, vil være med å skape økt aksept og forståelse, både om seg selv og våres medmennesker.

    Selv har jeg vel alltid visst at jeg har følt ting over gjennomsnittet. Opp gjennom livet har jeg vært som en svamp, hvor jeg har sugd til meg alle andres følelser rundt meg. Hvis andre var glad, var jeg glad, hvis andre var trist, var jeg trist. Det samme går for sterke lukter, sterkt lys og høye lyder. Emosjonelle filmer, vakker musikk og kunst setter også et sterkt preg på meg. Mye skal til for at jeg kommer meg gjennom en trist film uten å gråte fordi jeg identifiserer meg så sterkt med karakterenes situasjon og følelser, at det for meg er nesten umulig å ikke la det påvirke meg emosjonelt. Ved tanke på at jeg var såpass ung og ikke hadde ord for å karakterisere mitt indre følelsesliv, har det vært vanskelig for andre å forstå hvor kompleks jeg følte meg. I flere perioder trodde jeg at jeg måtte lide av en eller annen form for sykdom eller personlighetsforstyrrelse, fordi jeg følte at noe inni meg var ødelagt eller feil. Det var ikke før en venninne av meg, som også er høysensitiv, fortalte meg om hennes opplevelse med å være det. Da slo meg hva som faktisk hadde foregått alle disse årene. Alle gangene jeg har vært på grensen til angstanfall når jeg har vært på kjøpesentre fordi jeg blir overstimulert av alle sanseinntrykkene og følelsene til andre, hvorfor jeg trenger mye tid for meg selv for å stresse ned og finne balansen igjen og hvorfor jeg sa opp treningssenteret jeg gikk på fordi jeg synes det er ubehagelig å trene med andre mennesker. For meg var det som et lys gikk opp, og det har hjulpet meg å finne selv-aksept og å innse at det ikke var noe galt med meg fra starten av.

    Heldigvis har jeg funnet metoder og teknikker for å leve med det og for å bruke de styrkene det medbringer. De viktigste teknikkene jeg har lært for å håndtere høysensiviteten har vært å blant annet endre kostholdet ved å kutte ned på koffein, kutte ut all form for nikotin og kutte ned på sukkerinntaket. Meditasjon, yoga og pusteteknikker er andre metoder jeg har brukt for å roe ned stressnivået, i tillegg til at jeg prøver å trene så mye jeg kan for å komme i kontakt med min egen kropp og føle meg vel. Skriving og musikk har vært ekstremt essensielt for mitt indre behov for kreativ utfoldelse og for å slippe ut de følelsene jeg har tatt opp av folk rundt meg. Det er også ekstremt viktig for meg passe på å skille mellom hva som er mine følelser og hva som er andres følelser, slik at jeg ikke ender opp med å fikse noe med meg selv som ikke er mitt problem i utgangspunktet. Men noe av det viktigste jeg har foretatt meg, var å begynne å stole på min egen intuisjon fullt ut og å begynne å leve utfra mitt eget følelsesmessige kompass. Før skjønte jeg ikke hvorfor jeg fikk dårlige energi av å være rundt visse personer, men jeg har nå lært meg at det er fordi jeg fanger opp all slags energi, både negativ og dårlig. Jeg må være veldig bevisst på å tilbringe tiden min med folk som ønsker mitt eget beste og ikke rundt energivampyrer som kun bruker meg til sin egen fordel. Det er viktig å passe på å også fylle opp sin egen kopp, slik at jeg kan bli den beste versjonen av seg selv. Som de sier på flyet - man må alltid ta på sin egen oksygenmaske først, slik at man kan også kan hjelpe andre.

  • 0

    Til å begynne med så må jeg bare si med en gang at dette ikke er et innlegg om tv-serien skam, men et innlegg hvor jeg skal snakke litt om en av de mest smertefulle følelsene et menneske kan føle - skam. Skam blir gjennom det store norske leksikon definert som: en sterk ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden»). Personlig synes jeg denne definisjonen er veldig vag fordi den beskriver mer hvordan en person reagerer på en ytre situasjon, men ikke hvorfor man føler skam i utgangspunktet. Følelsen skam i seg selv oppstår når man føler at man ikke lever opp til den idealiserte versjonen man har inni sitt eget hode. Siden skam er en følelse som er lært, og ikke en følelse vi er født med, kan man derfor påstå at skam skyldes den sosialiseringsprosessen vi går gjennom frem til vi blir voksen. Vi blir fortalt at noen ting vi gjør er akseptable, i mens annen atferd er feil og ukkorekt. Hva som blir akseptert og ikke akseptert varierer så klart med kulturen, familien man vokser opp i og andre miljøfaktorer. Siden vi vokser opp og blir fortalt at noen ting er akseptable og andre ikke, vokser vi opp til å bli individer som er desperate etter å passe inn samt. være "gode" personer for å få den kjærligheten vi ønsker.

    Som en person som kom inn på jorden med en legning som ikke representerer majoriteten av samfunnets preferanser, kjenner jeg godt til følelsen av skam. Følelsen av skam var sterkest for meg i årene før jeg valgte å komme ut til omverdenen for å fortelle at jeg var tiltrukket av personer av det samme kjønn. Hvordan homofili blir sett ned på, brukt som skjellsord og alle de andre negative assosiasjonene som er knyttet opp mot legningen, gjorde dette at jeg følte en stor trang til å skjule min sannheten for verden i en lang stund. Jeg var livredd for at hvis jeg skulle velge å komme ut til omverdenen, ville alle som var glad i meg forlate meg, jeg ville bli utstøtt av samfunnet og ikke lenger være elsket. Heldigvis for meg var jeg så heldig at foreldrene mine var aksepterende ovenfor legningen min når jeg valgte å komme ut, noe som gjorde at mye av skamfølelsen jeg hadde ovenfor min egen legning forsvant. Men mobbingen rundt forsvant ikke, og jeg har vært offer for mye krenkende og hånende atferd. Det henger nok mye skamfølelse mye igjen fra denne tiden, og jeg har nok mye skyggearbeid jeg må gjennom for å bli kvitt den skammen som manifesterer seg ubevisst i livet mitt den dag i dag.  For å være helt hundre prosent ærlig, må jeg si at det er dager jeg faktisk ikke ønsker å gå ut i offentligheten i det hele tatt, fordi jeg orker ikke å se inn i øynene til fordomsfulle mennesker.

    Ja, jeg sa det, folk er fortsatt fordomsfulle, selv i dag. Selv om en person kanskje på et bevisst nivå sier at de ikke har noe i mot homofili, betyr ikke dette at det er slik de føler på innsiden. Man kan alltid finne sannhet ved å se inn i øynene til andre mennesker. De hadde kanskje foreldre som sa at homofili var galt, men de ble fortalt av samfunnet at det er galt å være i mot homofili, og lever derfor med kognitiv dissonans i forhold til homofili. Som en person som ønsker å leve så autentisk som mulig, må jeg innrømme at jeg selv bærer på fordommer som jeg ikke før i senere tid har blitt bevisst over. Men nok om meg. Det jeg skal frem til er hvor viktig det er å se på hvordan du har blitt opplært til at noen ting var galt og noen ting var riktige, og stille spørsmål ved dem. For eksempel er det å si til andre at man er en kristen person kun fordi foreldrene sine er det, totalt bullshit hvis man ikke først har stilt spørsmål om man faktisk mener kristendommen presenterer din sanne oppfatning av verden. Det som er rett for en person, kan være en helt annen realitet for en annen person. Rett og galt er i og seg selv subjektivt. Det er ikke slik at det står skrevet på skyene at noe er rett eller galt, noe som gjør at sannhet i seg selv er ren filosofi. Hva om vi mennesker kunne levd med den filosofien at sannhet er relativt, at det å gjøre feil, fucke opp, ha masse kviser, være homofil, være transeksuell, være feit, dårlig i matte etc. ikke i selv er bra eller dårlig?

  • Håkon Müller

    Mellom de syv fjell ligger byen som heter Bergen, der er jeg født og oppvokst. Jeg er en 19 år gammel gutt født 4. januar 1997. Mine største interesser er fotografering, redigering og skriving. Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger hvis dere har noe på hjertet.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde